Torsdag ettermiddag spilte White Denim deilig psykidelisk seig garage-rock på Sjøsiden. Et par timer senere hadde jeg gleden av å få en 10 minutters prat med disse hyggelige karene fra Austin, Texas, på et kummerlig bakcstage-rom.

Pressebilde: Universal

I forkant av intervjuet spurte jeg høyt på nett, om det var noen som hadde spørsmål de ønsket å stille bandet. Førstemann lurte på hvorfor de valgte hvit denim, og hva som er galt med de andre fargene?

– Det er den verste fargen, i betydning den beste! Du kan ikke ha hvit denim på jobb, samtidig er denim det mest anvendelige plagget og hvitt er mulighetenes farge. Du kan fylle det med hvilke andre farger du vil, eventuelt skitne til.

Det neste spørsmålet var klassiske: Hva synes dere om Norge?

Første del av svaret var som seg hør og bør: Beautiful. Mer forbausende var det at gutta så trakk frem Sarpsborg. Reisen til Norge hadde nemlig tatt 31 timer, fra Texas, via London, og kjøretur til Hamburg og videre til de altså tok inn på hotell i Sarpsborg onsdag kveld. En by de kun hadde lovord om, og anså som en fin oppladning til Øyakonserten.

Dette var for øvrig den første konserten på turneen. Men deres tredje Norgesbesøk, det forrige i 2009, på daværende Garage, som de med sorg kjente til at var nedlagt. Den gode opplevelsen de hadde med Øyapublikummet, tilla de, foruten det flotte været, dette gryende vennskapet som er i ferd med å vokse frem av disse relativt hyppige møtene.

Dwight Denham

Denne Europa-turneen følger deres nyslupne og fortjent kritikerroste album «D«. Men hva står egentlig D-en for?

Svaret var like åpenbart, som det var en intern spøk. Dette er deres fjerde album, derav alfabetets fjerde bokstav. Samtidig er det et ordspill på Dwight Denham. Som man muligens må ha Texas-dialekten inne for ta helt, men når den sitter, sitter også morsomheten.

Dette albumet, viser ellers en annen side av White Denim, enn det man har hørt på deres tidligere utgivelser. Forklaringen er å finne i endret forarbeide, forteller bandet. Fra å gjøre innspillinger etter innfallsmetoden har de denne gangen brukt mye tid på pre-produksjon, og dermed hatt det meste av låt- materialet klart i forkant av studiojobben.

Videoen som følger nedenfor; «Street Joy» er selvsagt hentet fra «D». Det er en søt og fin liten sak, med bilder fra et high-school ball. Historien bak denne, som for øvrig kun kostet rundt 2000 kroner å lage, er en ide fra plateselskapet etter at en av de ansatte der hadde sett noen slow-danse til nettopp den her på konsert.

Sangen derimot, som er en av de siste som ble spilt inn på platen, er en beat-poetisk uskyldsladet ballade om livsglede og det som kommer etterpå.

Det er for øvrig også min personlige favoritt fra platen. Nyt den!

PS. De fleste av taggene nedenfor er bandets selvvalgte.

PPS. Jeg sturer fortsatt litt over at jeg ikke fikk til å komme på festen jeg ble invitert til, senere samme kveld.