Da er det søndag, og Øyafestivalen 2011 er umiskjennelig over. Dermed er det tid for oppsummering, og fullførelse av statusen satt i En halv anmeldelse.

Lørdag:

Fredagens fabelaktige Pulp-konsert satt fortsatt godt i kroppen, da jeg ankom akkurat i tide til Stein Torleif Bjella.

Som på onsdag var jeg bare meg, dvs. jeg var uten medbrakt barn, medfestivalgjengere var det derimot flere av. Disse hadde funnet plass på VG-tribunen, og avholdt stol, slik at dette ble en sjelden sittekonsert.

Sjelden er for øvrig et ord som gjerne kan brukes om konserten for øvrig, ettersom det var sjeldent fint visehåndverk Bjella & kompani serverte fra Sjøsiden. Og det gjorde så veldig godt å kjenne at disse sangene jeg forbinder med mørke innekvelder og ett glass rødvin eller fem, rørte meg like mye, om ikke mer, der i solen.

Overgangen til Razika i Klubben, er i beste fall derfor å kalle stor. Det var imidlertid ikke til hinder for at den lette ska-popen gjorde seg godt, både i seg og som pusterom før The Avett Brothers, americanabandet som viste seg langt triveligere enn jeg egentlig hadde forventet. De var for øvrig mer enn det; de var riktig store der de tok tak i Engapublikumet på folkeligste vis.

Fjorden Baby er det egentlig ikke stort mer å si om enn det jeg skrev under konserten. Men jeg tar meg i å tenke at selv om det jo var litt gøy, tenk hvor gøy det kunne vært om de hadde vært tilstede på scenen der også.

Tilstede var imidlertid noe Wy Luf var på Vika et par timer senere. Jeg er fortsatt litt usikker på om det var en introvert pønk-konsert, eller et utadvent psykidelisk orientert shoegazer-band jeg så. Det jeg derimot er sikker på, er at det var alldeles nydelig. I betydningen energivende, suggererende og rockemagisk arrogant.

Så ble det hele avsluttet av den såkalte supergruppa Kitchie Kitchie Ki Me O. Og de var, klisje nok, ganske supre i grunn. Det var i hvert fall en passende siste konsert. Der trøkket, og den seige rocken takket velformulert for seg.

Fredag:

Fredagen ankom vi, altså jeg og 7åringen, ved halv fire tiden. Og han tok straks til med sin favorittsyssel; glassinnsamling. De andre barneaktivitetene til tross, det var dette, og konsertgåing, han ville gjøre. Og jeg skjønner ham jo godt, siden inntjeningen var god, og overskuddet går rett i leker.

Dagens første konsert ble Noah and the Whale på Enga. Festivalens gledeligste overraskelse. Deres pene pop, ble brått levende og glad, og vokalisten som har rykte på seg for å være humørsyk, hadde stått opp med den riktigste foten og trakk godt i publikums smilebånd, mine inkludert.

Det ble dermed en liten nedtur å se The Pains of Being Pure at Heart, som nok gjør seg bedre på YouTube, enn de gjorde seg på Sjøsiden. Ikke at det var helt galt, men det var heller ikke helt godt, for å si det slik. Eventuelt helt uinteressant.

Etter denne hadde vi en ufrivillig lang scene-pause. I og med at Wannskrækk hadde funnet det for godt å ville stå på lille Vika. Jeg har jo sett dem før, slik at det ikke var noen krise, men litt surt likevel at det var møljefullt der.

Dette glemtes imidlertid fort, da Pulp etter en teasende intro omsider entret scenen.

Og her er det på sin plass med en stor takk til miksebordsvaktene, og mannen jeg mener var Claes Olsen, som lot sønnen få stå store deler av konserten i teltet, slik at han både fikk bevegelsesrom og mulighet til å se bandet. Dermed storkoste han seg, og holdt ut hele den fabelaktige konserten. Som jo var langt mer enn en nostalgitripp, selv om den også var det.

Det er nemlig ikke tvil om Pulp var festivalens definitive høydepunkt. Og jeg velger tro det ikke var slik fordi jeg en gang hadde et nesten intimt forhold til dette bandet, men fordi de rett og slett leverte et særdeles både se- og høreverdig show. Jarvis Cocker poserte, flørtet, terget og ikke minst sang bedre enn jeg faktisk kan huske. «This is Hard Core» som jeg trodde jeg hadde hørt i stykker en gang mot slutten av 90tallet, var plutselig overveldende lekkert obskøn igjen. «Disco 2000» mer dansbar. Og «Common People» videreførte den latente samfunnskritikken, som det er så lett å glemme i all denne fornøyelige lyden.

Festival er imidlertid ikke bare musikk. Selv om det er aller mest det. I mellom konsertene er det jo tid til å treffe mennesker, både gamle bekjentskaper og helt flunkende nye. Jeg har fått gjøre begge deler. Noe takket være Twitter, noe rent tilfeldig, og en del forsøksvis planlagte møter. Sistnevnte faktisk det vanskeligste. Og herunder følger min klareste kritikk av festivalen, foruten å nevnte det ublu prisnivået, nemlig den tidvis elendige mobildekningen. Det er muligens en kritikk som skal rettes til teleoperatørene, men likevel…

Oppsummert:

Kort sagt kan altså de siste to øyadagene også sies å fylle statusfelt med store smiletegn, et par streker og et uthevet hjerteikon.

I klartekst vil dette si at det meste har vært godt. Low har bydd på den musikalsk sterkeste øyeblikket, Wy Luf det mest spennende og Pulp den beste festivalkonserten.

Da gjenstår bare:

Stor takk Øyafestivalen!
Det har vært alldeles strålende!

Og gleder meg til 2012, allerede. 🙂