Fredag begynte jeg i ny jobb.

Jeg gikk fra å torsdag være webkommunikatør i Tidsskrift for Den norske legeforening til et tre måneder langt vikariat som journalist i Journalisten.

Det innebærer selvsagt mer enn endringen fra å arbeide med publisering av medisinsk forskning til et arbeide med og om mitt eget fag.

For eksempel betyr det å avlære meg en hel del omstendligheter. Lære meg enn annen tekstlig toneart.

Det som var musikalsk formidling for bare en uke siden, er nå om ikke unoter, så i hvert fall i en annen skala.

Der jeg tidligere bare kunne la den etter hvert halvannetårlige erfaringen få dure frem, må jeg nå se til at det ikke blir språklig moll.

Det er krevende. Det er som forventet.

Men jeg begynner ta innover meg hvor heldig jeg faktisk er. Jeg jobber med det jeg aller mest liker – og kan.

Det forhindrer likevel ikke at jeg av ovennevnte årsaker i blant føler meg ganske grønn. Som en fersking. Som om jeg et øyeblikk har glemt at å skrive ikke er å skrive. Og det selv etter alle Spirit-jobber, Gaffa-anmeldelser, eller sporadiske Ballade-saker. De krever alle ord i forskjellig toneart…

Men nok om min fine nye hverdag, og over til mer musikk. Her er en fin ny låt fra Texas-rockerne i White Denim. Det er neppe tilfeldig at den har navnet: Pretty Green

Tross alt er denne teksten også skrevet fordi jeg forsøker å holde bloggtakten.