Tekst først publisert i Spirit 19.12.12

jul

Det begynner å bli på tide å komme i julestemning. Det være seg ved hjelp av nyskrevne, nytolkede eller gamle julelåter.

Det er jo fortsatt slik at flest av de beste julesangene egentlig er fra den gang da. Eller eldre, i hvert fall i sin opprinnelige form. Selv om nye versjoner også kan gjøre dem godt. Lengre er det mellom de helt gode nyskrevne forsøkene på å skape stemning.

Ironisk distanse har, som skrevet så mange steder før, strengt tatt vist seg ikke å fungere, i hvert fall ikke for gjentagelser. Det er også krevende å gjøre skyggesidene like fengende, år etter år. Her finnes det imidlertid flere unntak. Feks vil jeg tro Damien Jurados nydelige flunkende nye «Kalla Hus» kan holde seg noen juler til, om enn den likevel nok ikke vil nå klassikernivå. Det har heller ikke The Killers – I Feel It In My Bones, som tar for seg helt andre skygger.

Kanskje er det slik at de sangene som faktisk står seg også må ta selve julen på alvor. Eller rettere, ideen om høytid. Og troen på at slikt betyr noe, om enn ikke nødvendigvis i religiøs sammenheng. Men det hjelper, som feks i tilfellet Sufjan Stevens. Han har i år – igjen – kommet med en boks med sine helt egne varianter av mer eller mindre kjente slagere. De er kanskje ikke alle lystige og tilgjengelige. De er likevel helt jul.

For meg er imidlertid det kanskje fineste som er gjort innen denne relativt smale sjangeren julecovre gjort av snart plateaktuelle, og Blå-besøkende Low. For ca 12 år siden ga de ut en EP som ganske enkelt het Christmas, der hver og en av låtene er en liten julefeiring i seg.

Damien Jurado:

The Killers:

Sufjan Stevens:

Low: