Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

the killers

Julesanger

Tekst først publisert i Spirit 19.12.12

jul

Det begynner å bli på tide å komme i julestemning. Det være seg ved hjelp av nyskrevne, nytolkede eller gamle julelåter.

Det er jo fortsatt slik at flest av de beste julesangene egentlig er fra den gang da. Eller eldre, i hvert fall i sin opprinnelige form. Selv om nye versjoner også kan gjøre dem godt. Lengre er det mellom de helt gode nyskrevne forsøkene på å skape stemning.

Ironisk distanse har, som skrevet så mange steder før, strengt tatt vist seg ikke å fungere, i hvert fall ikke for gjentagelser. Det er også krevende å gjøre skyggesidene like fengende, år etter år. Her finnes det imidlertid flere unntak. Feks vil jeg tro Damien Jurados nydelige flunkende nye «Kalla Hus» kan holde seg noen juler til, om enn den likevel nok ikke vil nå klassikernivå. Det har heller ikke The Killers – I Feel It In My Bones, som tar for seg helt andre skygger.

Kanskje er det slik at de sangene som faktisk står seg også må ta selve julen på alvor. Eller rettere, ideen om høytid. Og troen på at slikt betyr noe, om enn ikke nødvendigvis i religiøs sammenheng. Men det hjelper, som feks i tilfellet Sufjan Stevens. Han har i år – igjen – kommet med en boks med sine helt egne varianter av mer eller mindre kjente slagere. De er kanskje ikke alle lystige og tilgjengelige. De er likevel helt jul.

For meg er imidlertid det kanskje fineste som er gjort innen denne relativt smale sjangeren julecovre gjort av snart plateaktuelle, og Blå-besøkende Low. For ca 12 år siden ga de ut en EP som ganske enkelt het Christmas, der hver og en av låtene er en liten julefeiring i seg.

Damien Jurado:

The Killers:

Sufjan Stevens:

Low:

Intervju: The Killers: – Dette albumet er oss, på vårt beste, akkurat nå.

Først publisert i Spirit 11.09.12



The Killers hadde en gjesteopptreden for spesielt inviterte på Sentrum scene sist uke. Jeg var så heldige å få noen minutter med bassist Mark Stoermer like før konserten.

Norgesbesøket var en del av en promo-turne bandet gjør i forbindelse med det kommende albumet; «Battle Born». Slike turer er ikke hva Stoermer helst gjør, i og med at det da gjerne ikke blir tid til annet enn presse og lydsjekk, og kanskje en liten tur ut bare, som på Tilt kvelden i forveien. Forrige gang han var i Oslo derimot, fikk han sett litt, og det likte han bedre. Han understreker imidlertid at han ikke klager.

– Det er morsomt å spille og møte forskjellige publikum. Og så lenge jeg ikke overdriver, og turnerer så mye at jeg glemmer hvor jeg er, eller hvor jeg skal, er det bra. Jeg får jo også sett mer av verden enn de aller fleste.

Hans favoritt blant spillesteder er for øvrig Sør-Amerika. Og da særlig Mexico, Chile og Argentina. Ganske enkelt på grunn av det ville publikummet, som ter seg som om hver sang er den siste.

Krevende innspilling

«Battle Born» er The Killers fjerde studioalbum. Det er også det albumet det i følge Mark Stoermer det har vært vanskeligst å lage. De tidligere albumene var alle overskuddsprosjekter i betydningen at de spilte inn kanskje 30 låter, og så kuttet ned frem til de hadde plata klar. Denne gangen gikk de imidlertid i studio med kun 5 ferdige låter, og så måtte resten gjøres underveis.

– Det var en helt ny måte å jobbe på. Samtidig fikk vi det for oss å ikke bare jobbe med de beste produsentene, men alle de beste produsentene vi kunne tenke oss, slik at vi har endt opp med hele 5 ulike produsenter. Dermed ble det et strev å få sydd låtene sammen til en fungerende helhet. Men vi fikk det til. Dette albumet er oss, på vårt beste, akkurat nå.

Han forteller også at denne kampen for å få albumet på stell er med på å gi tittelen, som ellers er slagordet til deres hjemstat Nevada, en dobbelt betydning.

Låtanbefaling

Om Mark Stoermer skulle anbefale deg sine personlige favoritter på plata ville det være: «Heart of a Girl» og «Flesh and Bone». Sistnevnte kun fordi han liker den, mens førstnevnte er fordi det er den første låta de har samarbeidet med noen utenfra i skriveprosessen.

– Vi gjorde en jam-session der produsenten; Daniel Lanois var tilstede. Etter 7 spillinger satt den. Og det du hører er basert på de live-opptakene. Det bare skjedde, og det er det som også gjør den spesiell, sier bassisten som gleder seg stort til å presentere det nye materialet for verden.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑