image

Jeg tok en søndag i dag. John Grant er dermed den eneste hele konserten jeg får med på alldeles trivelige Piknik i Parken.

Akkurat nå. Som fjerde låt ut spiller han en av mine personlige favoritter It Doesn’t Matter To Him. Og det låter like sterkt som de to ganger tidligere jeg har sett ham fremføre den.

Pluss og ros til PiP for en lyd god nok til å holde det denne doble synthen som avrunder låta lover.

Han startet for øvrig med et par låter fra førsteskiva, og beklaget seg over å ikke ha sett Sundfør i går. Hva han, og andre gikk glipp av da kan for øvrig leses i min anmeldelse for GAFFA.

Så går han direkte over i den syntkjølige fornøyelsen Pale Green Ghosts. I den nattemørke parken er den akkurat så elektronisk ubehagelig den kan bli, og litt til.

Dette kan ikke beskrives som fint. Det er noe annet. Noe mer. Dere han vrir den ut i knallhard tekno.

Det er bare som det skal være når han følger om med slikt man kan svinge seg til.

Han har til nå snakket mindre mellom låtene, men er likevel ledigere enn sist. Som den øvrige avslappede festivalstemningen gjør rave-faktene lettere.

Og så namedropper han Lindstrøm og St. Thomas før han ikke dedikerer Where Dreams Go To Die til det norske publikum.

Det er ikke helt fullt her. Det burde det vært. Få andre artister har det som gjør at dette ikke bare er en utmerket, storslått, festivalavslutning. Det er nok en gang et stykke konsertkunst.

Så dedikeres GMF til publikum, for å være de største motherfuckers. Og alle bør huske at man could be laughing 65 prosent more of the time!

Det er ikke bare stemmen, synthene, bandet og fremtoningen som er stort. Det er tekstene, kontrastene i møte lydbildene og ordene, som veksler mellom det brutale, beske og vakkert erkjente.

Og som kom Glacier som har så massivt avsluttet de tidligere hovedsett jeg har hørt. Men det kan da ikke være over alt nå?! Jeg kunne jo stått her resten av natten, minst. Ignorert at det er høst og at man bør kle på seg mer.

For jeg tror ikke jeg kommer på mye som er flottere, sårere, sterkere eller skjønnere enn det John Grant fremfører der på scenen nå.

Heldigvis husket jeg feil. Queen of Denmark måtte jo også majestetisk komme.

Wow! Bare det: Wow! Takk!