Det er ikke så mange ord som yter rettferdighet til Perfume Genius siste album.

Too Bright er noe av det sterkeste jeg har hørt. Og da tenker jeg ikke på i løpet av den siste måneden, eller det siste året.

Der hans forrige utgivelser var såre, sarte og nesten yndige foreteelser, er denne utagerende, til tider voldsom, freidig, frekk og sikker. Det er en ikke bare en omfavnelse av overskridelsene han tidligere har forfektet og utsøkt blottlagt. Det er en elegant, elektronisk utfoldelse, vidunderlig fri for unnskyldninger.

Pianoet, stillheten, den er der fortsatt. I blant. Innimellom. I opptil flere av sporene. Men selv disse lavmælte uttrykkene skriker, høyt. I en hver overført betydning.

Alt betyr noe her. Kanskje ikke så uttalt som man har blitt vant med fra Mike Hadreas. Men desto tydeligere. Kunsten ligger i det omskrevne personlige, som gjør det hele brutalt vakkert og nært, for alle.

I singelen Grid, som kom for et par uker siden, er skriket rent, inkorporert, ordløst og innholdsrikt. På Fool og I’m a Mother er det skakt, og bokstavelig talt skeivt og sakralt. Guddommelig.

PS. Denne teksten er skrevet på rundt 10 minutter, etter midnatt, når jeg egentlig skulle sovet. Men noen musikkopplevelser må bare deles.