Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

feminisme

Kvinner på topp

agnes obel

Denne uken ga jeg for tredje gang i år seks stjerner til en utgivelse.

Det er med andre ord ikke så ofte jeg mener at noen utgir noe som er bedre enn fabelaktig godt.

Kjønnstatistikken for de anmeldte albumene er påfallende. Tre av tre album er laget av kvinner.

Jeg kunne dermed lett ha fortsatt denne teksten med å si at nå er kjønnsbalansen i musikken i vel; balanse. Kvinner får oppmerksomhet, gode kritikker osv. osv. Men jeg vet innerst inne at det ikke er helt sant. Selv om det er en sterkt bevegelse i den retningen.

Jeg kunne også ha problematisert mer at jeg som kvinnelig anmelder kanskje vil forfordele kvinner. Uavhengig av hvordan man leser forfordelingen. Jeg tror oppriktig ikke det.

Det jeg imidlertid er mindre sikker på er: Om det at jeg har erfaringer som er kjønnede gjør at jeg hører noe annet i musikken. Her er jeg tilbøyelig til å si litt ja og mest nei. For baksiden av et slikt resonement vil kunne inneholde de holdninger jeg i blant møtte som ung skribent. Den gang var kjønn for enkelte – men heldigvis svært få – mer diskvalifisernde enn alder og (manglende) erfaring. I tillegg til at det opplagte i at det vil frata den kvinnelig artisten universell kvalitet, og redusere musikken til noe som er for jenter, bare.

Samtidig er jeg altså oppmerksom på at det er mine ører som hører. Og jeg er kvinne. Det betyr ikke at alt kvinnelig appellerer, men det kan gjøre at enkelte ting vil ha en annen gjenklang.

Før jeg imidliertid roter meg bort i årsaksforklaringer på problemer som kanskje ikke egentlig er for relevante, er det kanskje verd å også ta med at kjønn kun er en faktor. Andre er selvsagt klasse og alder. For verden er selvsagt ikke så enkel at alt handler om kjønn.

Selv om jeg nå altså måtte lage et poeng ut av det.

Uansett her er videoer jeg ikke har delt tidligere, fra alle artistene jeg har gitt seks. I henholdsvis Gaffa, Spirit og Gaffa, i den rekkefølgen. Altså: Agnes Obel – Savages – Mariam The Beliver.

Ære og berømmelse

Dette hadde vært en passende dag for igjen å skrive noe velformulert om kjønn og musikk.

Men jeg har visst formulert meg krøkkete andre steder. Om enn jeg også her står inne for å mene at om noen vil kle av, eller på, seg for forsøksvis oppnå berømmelse. Så bør de få stå fritt til det. Uavhengig av hvilket kjønn de måtte ha, og hvor mye hud eller ikke som vises. Deretter bør bedømmingen av uttrykket stå i samsvar med produktet, og ikke evt tilskuere eller andres ønske om andre kunstneriske kvaliteter enn det salgsplakten indikerer. Man kan nemlig ikke forvente at en ren kommersiell popartist skal innfri feks indierockens autensitetsmarkører, eller den idealistiske nymoralists krav til høyverdig og tekkelig opptreden.

Sånn. Da var det gjentatt.

Så kan jeg i stedet kommentere det hele med denne fabelaktige flunkende nye videoen fra Balkan Beat Box. De har denne gangen tatt musikken bort fra Balkan og reist i retning Afrika, med dubstep i kofferten. Resultatet er ælke fengende.

Og som et dansende malaprops til teksen over:

«Part of the glory, part of the fame, part of the story, part of the same.[…] Everybody wants to be king of the world now […] Everybody wants to do what they like… like me one the mike.»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑