Dette er et stemningsbilde fra gårdagens konsert AnaMe var invitert på. For det skjer jo i blant, at det kommer invitasjoner. Og i blant har jeg også anledning til å takke ja.

Bandet som spilte på John Dee denne fredagskvelden var norsk-britiske Daddysmilk. Lokalet var drøyt halvfullt. Publikum var ungt. Eller i hvert fall yngre enn meg. Men slik er det kanskje blitt…

Uansett, kjente jeg meg neste ung igjen. Der jeg opplevde nesten det samme, som det jeg pleide å gjøre, den gang da, jeg faktisk dro rundt på konserter, og skrev om dem, profesjonelt. Eller hva man nå skal kalle det. Skriveriene havnet i hvert fall på avispapir, eller en redaksjonell nettside. Den største forandringen var å notere på mobilen fremfor blokka.

Og dette er noe av det jeg noterte, i redigert, vilkårlig rekkefølge: Ubeskjedent, rufsete, rått, drivende god stemning,  enklere gamlelåter for fansen, kanskje ikke sofistikert, scenetekke, energi og å delta på noen andre sin fest.

Sistnevnte notat henspeilet på at det var en innefortståtthet mellom band og publikum, som gamle gode bekjente. Noe som ga konserten et mer festliknende preg enn den nok ellers ville hatt. Og kanskje også var medvirkende til at jeg også skrev: Fabelaktig gøy. Og fengende.

For det var det aller mest. Gøy altså. På den ungdommelig befriende måten, bare slike rockekonserter kan være.

Under følger videoen til Mr. Green. En hederlig post-grønsj låt, som nok, når sant skal sies, gjorde seg bedre live. Men da gjorde den seg også godt.