Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

patrick wolf

Død og kjærlighet – en slags konsertanmeldelse

patrick wolf kulturkirken jakob

I forkant av Patrick Wolf-konserten i Kulturkirken Jakob skrev jeg at jeg ikke kunne tenke meg en penere måte å lande by:Larm. Det stemte.

Derfor er også dette en slags forsinket anmeldelse. For selvsagt hadde alle ordene forlatt meg da jeg kom hjem.

Jeg så på en notatbok full av bokstaver. Alt jeg klarte lese meg til var en konserthistorie om en ung mann, den store kjærligheten og den endelige død.

Det var en fin fortelling. Men den var også bare halvt sann.

Den mangler for eksempel formuleringer om hvordan de akustiske versjonene gir låtene en ny inderlighet. Eller dusere farger, som likevel skinner nesten mer.

Den sier heller ikke noe om at den unge mannen egentlig begynner å bli voksen, og forteller om det. På en måte som ikke bare er elskelig men også bittervittig.

Og ikke nevnes det hvordan det oppsto en nærhet, som gjorde at selv de største klisjeenes selvfølgelighet kjentes nye og viktige. Som noe man trengte, og kunne få musikalsk næring av.

Da Patrick Wolf gikk av scenen takket han publikum for å ha gjort hans dag bedre. Den takken er så alldeles gjensidig!

Forhåndsomtale: Patrick Wolf. Kulturkirken Jakob. I kveld

Patrick Wolf. Parkteateret. 2011.
Patrick Wolf. Parkteateret. 2011.

Dette er selvsagt en pris jeg med glede betaler for å se Patrick Wolf i kveld.

Jeg kan nemlig knapt forestiller meg en finere måte å lande en fabelaktig lang by:Larm-helg.

Kveldens konsert vil være akkustisk. Som hans siste (samle-)album «Sundark and Riverlight» også er det.

Han var nydelig elektrisk på Parkteateret i 2011. Dette kan faktisk bli bedre…

Forsmak: Overture

Konsert: Patrick Wolf

I går kveld opptrådte Patrick Wolf på Parkteateret. Og det var en fabelaktig forestilling.

Patrick Wolf. Med fugl på skulderen.

Konserten så ut til å åpne litt forsiktig, men allerede fra Time Of My Life kom som andre sang ut, favnet Patrick Wolf publikum. Og gjorde konserten til en halvannen times (disko-)fest, og hit-lek.

Den fortsatt unge engelskmannen begynner å ha noen hiter å ta av, og i går tok han for seg de største, samt en hel del godbidter fra sisteskiva. Morsomst var kanskje den såkalte black-metal versjonen av «Tristan», gjort til ære for det norske publikum. Mens «Bermondsey Street» og «The Future» var inderlige og søte pusterom. Førstnevnte endte da også i såvel allklapping som allsang, noe som også ble den storslåtte siste singelen «House» til del.

I den grad det pompøse også er befriende, og høytidlighet er lekende, var det nettopp dette en stadig hetere Wolf utstrålte fra scenekanten. Og ikke minst når han på «Together» tok turen ned blant publikum, og sang seg rundt lokalet. En nydelig avrunding på hovedsettet, og et utmerket forspill til ekstranummerne; hvor han entret scenen med en utstoppet fugl på skulderen, med den største selvfølgelighet.

Og om det var-klubb-magi da han fremførte «The Magic Position», så var avslutningen «The City» fortryllende. Igjen tok han turen ned i lokalet, buktet seg fra sidebardisken, og tilbake til scenen for den mest velfortjente applaus.

De største følelsene

I morgen spiller Patrick Wolf på Parkteateret. Og jeg tror jammen jeg får se denne unge irsk/engelskmannen som på vidunderligste vis blander romantisk folk og elektro-pop.

I grunn er det mer enn dette han overdådigst samspiller, i sin hang til strykere og de største følelsene. Men det gjøres med slik utagerende sjarme, at man bare må mer enn like det. Jeg er i hvert fall, som indirekte skrevet tidligere; forført.

Han gjester Oslo i anledning albumet Lupercalia, som kom tidligere i år. Og som de fleste av de seks foregående er det en bitter-søt konfekteske av en plate. Denne gangen også med utsøkte mørkere innslag.

«The City» er andresingelen. Og dens alvorlige lekenhet gjør seg utmerket på en fredag, om enn jeg tror den blir ennå mer staselig i morgen.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑