I går kveld opptrådte Patrick Wolf på Parkteateret. Og det var en fabelaktig forestilling.

Konserten så ut til å åpne litt forsiktig, men allerede fra Time Of My Life kom som andre sang ut, favnet Patrick Wolf publikum. Og gjorde konserten til en halvannen times (disko-)fest, og hit-lek.

Den fortsatt unge engelskmannen begynner å ha noen hiter å ta av, og i går tok han for seg de største, samt en hel del godbidter fra sisteskiva. Morsomst var kanskje den såkalte black-metal versjonen av «Tristan», gjort til ære for det norske publikum. Mens «Bermondsey Street» og «The Future» var inderlige og søte pusterom. Førstnevnte endte da også i såvel allklapping som allsang, noe som også ble den storslåtte siste singelen «House» til del.

I den grad det pompøse også er befriende, og høytidlighet er lekende, var det nettopp dette en stadig hetere Wolf utstrålte fra scenekanten. Og ikke minst når han på «Together» tok turen ned blant publikum, og sang seg rundt lokalet. En nydelig avrunding på hovedsettet, og et utmerket forspill til ekstranummerne; hvor han entret scenen med en utstoppet fugl på skulderen, med den største selvfølgelighet.

Og om det var-klubb-magi da han fremførte «The Magic Position», så var avslutningen «The City» fortryllende. Igjen tok han turen ned i lokalet, buktet seg fra sidebardisken, og tilbake til scenen for den mest velfortjente applaus.