Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

fabelaktig

Singularity, låta, er strålende. Men videoen. Wow.

Screen Shot 2018-09-21 at 22.28.33

«Det behøves imidlertid ingen stimuli utenfra for å falle fullstendig henført inn i selve musikkens (be)rusende effekter. Allerede i tittelsporet, som åpner skiva, er det klart at all den elektroniske åndeligheten også er sterkt kroppslig forankret.»

Les mer «Singularity, låta, er strålende. Men videoen. Wow.»

Skal, skal ikke – ska!

I går kveld, da jeg egentlig burde ha sendt meg i seng, fikk jeg det for meg at jeg burde gjøre litt mer festival.

Det første jeg da gjorde da den indre diskusjonen var vunnet, var å teste mitt talent for mingling i mediebyen. Det endte med at jeg ble tilnærmet av en svært ung mann, som ville dele en vinkartong mens han fortalte hvordan han hadde hustlet seg inn på festivalen. Ikke helt hva jeg jeg hadde tenkt meg. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe ganske annet: Jeg tok en tur på Roskildes smaleste scene; Gloria.

Der spilte The Sway Machinery sin alldeles fabelaktgie ska-utgave av klezmer. Og jeg fikk den festen jeg ønsket meg, og mer til.

Til lyden av en blåserekke som var beruselse nok i seg selv, en gitarøring som ville vært en Leningrad Cowboy verdig, og det alvor som ligger i hebraisk-sang, danset jeg på meg ødelagte støvler og en i dag støl rygg. Men det var så veldig verd det.

For andre gang på festivalen, og andre gang på Gloria, opplevde jeg også et nødvendig ekstranummer. Der dro New-Yorkerne en ubetalelig versjon av Michael Jacksons Billie Jean. Den danser jeg egentlig til ennå.

Etter konserten tok for øvrig trompetisten turen ned blant publikum for å selge CDer. Det fikk jeg foreviget.

Under bildet er det også en video. Forestill deg dem fem og tyve ganger mer engasjert, i et lite svett lokale. Og du vil nesten kunne kjenne hvor fantastastik det faktisk var.

Oh Amadou

Amadou & Mariam kommer med ny plate 26. mars.

Dette er låten Oh Amadou der de har fått med seg Bertrand Cantat, tidligere vokalist i verdens kanskje beste franske rockeband; Noir Désir.

Han er for øvrig et av disse eksemplene på at talent og slett oppførsel ikke nødvendigvis er en motsetning. Kanskje er det til og med feil av meg, å fortsette trekke frem både hans tidligere band, og nåværende karrieres fortreffelige musikalske øyeblikk. Men all den tid han har sonet, kan musikken få tale alldeles flott for seg.

Og den fabelaktige maliske duoen Amadou & Mariam er det ingen verdens ting å utsette på. Snarere tvert i mot.

(Video via Jungeltelegrafen)

Konsert: Patrick Wolf

I går kveld opptrådte Patrick Wolf på Parkteateret. Og det var en fabelaktig forestilling.

Patrick Wolf. Med fugl på skulderen.

Konserten så ut til å åpne litt forsiktig, men allerede fra Time Of My Life kom som andre sang ut, favnet Patrick Wolf publikum. Og gjorde konserten til en halvannen times (disko-)fest, og hit-lek.

Den fortsatt unge engelskmannen begynner å ha noen hiter å ta av, og i går tok han for seg de største, samt en hel del godbidter fra sisteskiva. Morsomst var kanskje den såkalte black-metal versjonen av «Tristan», gjort til ære for det norske publikum. Mens «Bermondsey Street» og «The Future» var inderlige og søte pusterom. Førstnevnte endte da også i såvel allklapping som allsang, noe som også ble den storslåtte siste singelen «House» til del.

I den grad det pompøse også er befriende, og høytidlighet er lekende, var det nettopp dette en stadig hetere Wolf utstrålte fra scenekanten. Og ikke minst når han på «Together» tok turen ned blant publikum, og sang seg rundt lokalet. En nydelig avrunding på hovedsettet, og et utmerket forspill til ekstranummerne; hvor han entret scenen med en utstoppet fugl på skulderen, med den største selvfølgelighet.

Og om det var-klubb-magi da han fremførte «The Magic Position», så var avslutningen «The City» fortryllende. Igjen tok han turen ned i lokalet, buktet seg fra sidebardisken, og tilbake til scenen for den mest velfortjente applaus.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑