Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

intervju

Of Monsters and Men: – Facebook ødelegger musikken.

Først publisert i Gaffa 26.09.12

Lørdag spilte de islandske folk-pop yndlingene Of Monsters and Men for et utsolgt Parkteateret. Gaffa møtte dem på bakrommet før konserten.

Of Monsters and Mens ferd mot stjernene startet med at de i 2010 vant den årlige bandkonkurransen Músíktilraunir. Det var etter bandets beskrivelse en helvetesuke i spillejobbing, som altså ble kronet med ære og berømmelse, en flybillett og et gavekort på pizza. Det er imidlertid kun førstnevnte de har sjekket inn.

– Det er gøy bare å delta, og noen av våre beste venner har vi møtt der. Men mest er det jo en strålende måte å få vist seg frem på og møte de rette folka til å ta en videre. Tidligere pleide det også å følge med en platekontrakt til vinneren, men den forsvant med finanskrisa, så nå er det mest æren man spiller for. Det beste med å vinne er at da kommer alle folka i musikkbransjen til oss. Og er man flinke nok, kommer resten. Dessuten får man festivalen Iceland Airwaves, som jo er et utstillingsvindu i seg selv.

De understreker for øvrig at det ikke er arroganse som er årsaken til at de ikke har benyttet billetten de fikk i premie av Iceland Air. Derimot er årsaken at de kun var fire da de vant, mens de nå er hele 6 stykker i bandet, som altså er to mer enn premien dekker. Istedet har de lagt igjen betydelige summer til flyselskapet i såkalt ordinære reiser.

Blandede følelser

Bandet avslutter denne kvelden en to måneder lang turné, som bl.a har inneholdt en rekke fulle hus i Statene.

– Det er mange blandede følelser nå. Det blir godt å komme hjem. Faktisk skal vi være på Island en hel måned før vi skal tilbake til Amerika frem til jul, og så blir det turneliv igjen nesten helt frem til sommer. Sannsynligvis kommer vi til å ønske vi var på tur hele tiden mens vi er hjemme, og motsatt når vi reiser ut. I det hele tatt kan man jo spørre seg om det er mulig å noen gang bli fornøyd.

Dette med motsetningsfylte følelser er for øvrig gjennomgående for Of Monsters And Men musikalsk sett også. I arbeidet med debutalbumet My Head Is An Animal som ble sluppet på Island for nøyaktig ett år siden, og her til lands i april, var kontraster en viktig ingrediens.

– Melodier var det første, det andre og det tredje vi tenkte på da vi laget plata. Og så kanskje tekster, men melodien i ordene er viktigere enn innholdet. Vi ville lage en vegg av lyd, der ikke noe enkelt instrument skulle stå frem, men utfylle hverandre. Noe er lyst og noe er mørkt, og det oppstår en egen spenning når låter som er lyse og lette, spilles inn på vinteren, eller i vinterlåter som møter sommerlys. Den bevegelsen ville vi ha frem.

Inspirasjon til sin folk-pop finner de i sine islandske omgivelser, som selvsagt heller ikke er ensformige. I tillegg kommer selve livet, menneskene de møter, bøker og den musikken de hørte på da de var yngre. Sistnevnte rommer så varierte saker som Blur, Smurfene og alle Beethovens symfonier.

Innspillingen av plata tok for øvrig over ett halvt år fra den første helgen der låtskissene ble laget til låtene kunne ferdigstilles i studio. I utgangspunktet var de ferdige for miksing allerede etter to måneder, men forsinkelser og forlengelser av studiotid gjorde at det trakk ut lenger enn planlagt.

En fabelaktig musikkscenes fall?

Den lille sagaøya kan foruten disse unge musikerne vise til en rekke store artister. I grunn langt flere enn folketallet skulle tilsi, medgir bandet, som trekker frem såvel den flotte naturen som det kulturelle miljøet når de skal nevne årsakene til at det er slik.

– På Island er det sånn at enten spiller du fotball, eller så spiller du i band. Det er kanskje derfor det har blitt så bra. For det er så mange ulike band og sjangre å velge mellom. Det ser du jo feks også på deltakelsen på Músíktilraunir. Hvert år deltar mellom 60-80 nye band.

Trommisen; Arnar Rósenkranz Hilmarsson mener imidlertid at dette nå er i ferd med å endre seg. Det er ikke godt å si hvor bokstavelig man skal ta ham, men det er liten tvil om alvoret i stemmen.

– Nå ødelegges alt av Facebook. I stedet for å dra å spille sitter kidsa inne og leser, eller til nød lager, morsomme statusoppdateringer. Dermed vil det i fremtiden ikke produseres hverken gode låter eller musikere, kun lamme meldinger. Og alt vil være Facebook og Twitters feil.

Hilmarsson moderer tiraden mot sosiale medier med at det selvsagt er mye bra for både kidsa og musikere med internett og den digitale utviklingen også. Og han understreker at selv om ikke alle fortapes, er det altfor mange som dessverre blir stuck foran skjermen. Det er et tap både for musikken, ungdommen og samfunnet som helhet..

Små fohold

Det å vokse opp på Island er – det yrende musikklivet til tross – ikke bare idyll nå heller. På skolen må de feks lære dansk. Det hater minst to av bandmedlemmene så inderlig at det er uttalt vegring for å si at det i det hele tatt var hyggelig å spille i Danmark uken før.

I tillegg kan de små forholdene kan gi helt andre utfordringer, feks på sjekkemarkedet. Rett nok innser bandet etter litt intern diskusjon at det å måtte gå online for å sjekke om dama man hadde truffet kvelden før kunne være ens niese var å trekke det litt langt, men mulighetene for at det kan være en litt fjernere slektning den er så absolutt tilstede. Det er heller ikke uproblematisk å dra utenlands har de fått erfare.

– Vi vet ikke hvordan vi skal te oss i større forsamlinger, eller storbyer. I New York er vi feks som gorillaer å regne. Vi går rett frem, samme hvem vi støter på og aner knapt hva å hilse høflig er. Og vi eier ikke køkultur. Faktisk blir vi sinte bare vi ser en kø.

Dette siste er muligens nokså kjent for en del nordmenn også. Så det er kanskje også denne kulturelle likheten som gjør at så mange nå er i ferd med å få øynene opp for disse sjarmerende islendingene. I hvert fall nok til at lørdagens konsert var som de fleste andre av Of Monsters and Mens konserter; nemlig utsolgt.

Spilleglede

Det er ikke utenkelig at det dermed var litt av plikt de så plasserte Oslo mot toppen av favorittspillesteder. Men det var liten tvil om at de gledet seg til å gjøre turneavslutningen storveis.

– Vi liker i grunn å spille overalt. Det er stemningen i publikum som er viktig, og så spiller vår egen dagsform selvsagt inn. Har vi en god dag, blir alt bedre, uansett. I dag har vi det feks veldig bra, nesten bedre enn vi skulle hatt det, sier bandet som et par timer senere viste at dagen så visst var veldig god.

Intervju: Band of Horses: – Å spille er trening og terapi

Først publisert hos Spirit 20.09.12 – Der også med 4 minutter videointervju 🙂

Foto: Chris Wilson – Samme mann filmet for øvrig også intervjuet.

Band of Horses er i disse dager ute med sitt fjerde studioalbum «Mirage Rock». Det var selvsagt dette de, ved tre av dem, var i Norge for promotere.

– Vi savner både bassisten og trommisten. De måtte bli hjemme siden de fleste spillejobbene denne gangen er små akustiske radiokonserter. Det var både et spørsmål om å spare penger, og så reiser vi jo lettere.

Vanskelige valg

Turnéreiser blir det selvsagt ellers mye av. Og etter å ha tilbragt to måneder hjemme med familien, før øvrig deres lengste ferie på mange år, gleder de seg til å ta fatt på det virkelige turnélivet senere på høsten. Om enn dette også har sine hardere sider.

– Det er selvsagt også vanskelig å dra fra ungene, men noen må betale regningene. Og det er de ofre jeg velger å ta, for jeg elsker det jeg gjør. Jeg er også så heldig at mine kone støtter meg, og så finnes det videochat, som i hvert fall veier opp noe, sier Ben Bridwell, som er den eneste av dem som har barn.

Hvor lenge denne turnéen vil vare avhenger av platesalget. Etter det forrige albumet fikk de to år på farten. Om det skulle gå dårligere denne gangen må de i studio igjen, men de håper jo det også denne gangen vil gå godt. De har i hvert fall gjort sitt beste.

– Vi har hatt samme besetningen i 5 år nå, så vi kjenner hverandre og kan våge å slippe oss mer løs. Vi tørr å være mer bråkete, eller skremmende, eller bare lage fordømt fin musikk.

Viktig produsent

På Mirage Rock har samarbeidet med produsente Glyn Johns (Beatles, The Who, The Rolling Stones, Ryan Adams) noe som har hatt enorm betydning for utformingen av albumet.

– Vi hadde mange låter klare, men ga ham de låtene vi trodde han også kunne like. Noe han heldigvis gjorde. Han hjalp oss å finne det beste i dem, og gjøre dem bedre. På sett og vis kan du si at han betydde nesten alt, også før vi kom i studio. Og så er han en gjennomført cool fyr.

Bandet mener også at albumet på mange måter viser dem fra de fleste av deres gode sider. Det vil være gjenkjennelig materiale for alle som lyttet til Band of Horses, nesten uansett hvor i deres drøyt 8årige karriere en har kommet til.

– Førstesingelen «Knock Knock» er den låta som favner hele skiva, samtidig som den også er den mest utypisk støyende. Den nyslupne radiosingelen «Slow Cruel Hands of Time», likner derimot mer på vårt kjente melankolske uttrykk. Sistnevnte sannsynligvis fordi den i all hovedsak er Ben Bridwells verk.

God trening

Frontmann og låtskriver Bridwell er for øvrig det siste gjenværende medlem fra Band of Horses første album. Det var også han som startet bandet. Hverken han, eller de to andre, ser ikke mørkt på om det skulle vise seg at de må tilbake til studio i løpet av de neste par årene.

– Det er umulig å sammenlikne konserter og studiojobbing. Men etter lang tid borte er det også frigjørende å gå tilbake å bare gjøre det vi gjør, nemlig å spille, for oss selv. Det å synge seg svett er også en kul form for trening. Og ganske terapeutisk.

Intervju: Hanne Kolstø: Ingen lidende kunstner

Først publisert i Spirit 17.09.12

Foto: Hilde Holta-Lysell

Hanne Kolstø slapp sitt andre album FlashBlack 14. september. Spirit møtte henne til en prat om denne, den forrige og i grunn også den neste plata, og litt til.

FlashBlack er del to av en triologi som startet med kritikerroste «Riot Break» fra i fjor og skal avsluttes med nesten helt ferdiginnspilte «Blue Anger».

– Det var ikke sånn at jeg satte meg ned å skulle lage en triologi. Men etter hvert ble det klart det var så mange fellestrekk mellom albumene, både tematisk og i do-it-your-self-måten å jobbe på. I tillegg ville jeg at Erik Pirolt skulle male flere covre, så da var liksom den saken grei. I hvert fall nesten, for jeg vet jo ennå ikke om det blir med dette, eller om prosjektet er evigvarende.

Euforisk mørke

Temaet, eller den sore tråden om du vil, for alle platene i den foreløbige triologien er to-delt. Musikalsk sett er det at hun er åpen for alle uttrykk i uttrykket. Det være seg om det er elektronika, rock eller pop som er i forgrunnen. Det andre er Hanne Kolstøs utforsking av seg selv. For hver plate går hun dypere ned i sin egen undergrunn.

– Jeg hadde egentlig trodd denne skulle bli markant anderledes enn den forrige siden jeg var så vanvittig forelsket da jeg skrev den. Men istedet for at det var sukkersøtt det som ramlet ut, er det en overvekt av mørke følelser. Samtidig er det et slags euforisk mørke, for det er mye optimisme, og slett ikke depressivt.

Ingen lidende kunstner

Kolstø tror for øvrig ikke på at det går å skrive seg ut av kriser. Derimot mener hun det er først etterpå at man kan få overblikk. Og det er kanskje også da – etter krisen – du kan få deg selv midt i fleisen, noe som hun på sett og vis har gjort i arbeidet med denne plata. Noen lidende kunstner er hun imidlertid ikke likevel.

– Jeg liker forestillingen om et musikkbibliotek som surrer over hodene våre. Noen har gullkantet adgangskort, mens andre må stå lenger utenfor å banke på. Jeg kan ta meg i å tenke at; å faen Jonas Alaska fikk den låta. Men samtidig er det mye sunnere enn tanken på kunstneren som må lide seg gjennom et helvete for å få ut noe.

Dette er imidlertid ikke til hinder for at hun synes tekster kan være vanskeligere å skrive, selv om det oftest er slik at både tekst og melodi faller ut sammen. Uansett tror hun tekstene også kan være en gullgruve for dem som hører etter.

I «La-la-la Lovesong», singel nummer to fra FlashBlack, er teksten imdilertid mer av en en anti-tekst.

– Jeg var lei av å være gjennomtenkt, på samme tid som jeg var irritert på alle som skrev så klisjemessig. På et måte gjør jeg derfor narr av meg selv mens jeg tillater meg å brøle ut alle klisjeene.

Videoen Vibeke Heide regisserte til låta bø på helt andre utfordringer. Den er spilt inn i løpet av en dag der Hanne og et barn (Alma Kirsti Skolmen Kaafjeld) var innelåst i en kjeller med beskjed om å sloss. Og sloss gjorde de, helt til de nesten begynte å grine og hadde massevis av blåmerker. Men selv om det var slitsomt synes hun det også var heftig gøy.

Evig turné-dame

FlashBlack slippes ikke bare i Norge. Den har som forgjengeren også fått distribusjon i USA og Tyskland. Dermed bærer det snart ut på veiene igjen, både her til lands og blant annet Reperbahn Festiva i Hamburg og Iceland Airwaves.

– Det er ikke så nøye om det er en kjempescene eller på bygda, så lenge jeg får spille. Det er spillingen jeg er avhengig av, så du kan kanskje si jeg er en evig turné-dame.

Intervju: The Killers: – Dette albumet er oss, på vårt beste, akkurat nå.

Først publisert i Spirit 11.09.12



The Killers hadde en gjesteopptreden for spesielt inviterte på Sentrum scene sist uke. Jeg var så heldige å få noen minutter med bassist Mark Stoermer like før konserten.

Norgesbesøket var en del av en promo-turne bandet gjør i forbindelse med det kommende albumet; «Battle Born». Slike turer er ikke hva Stoermer helst gjør, i og med at det da gjerne ikke blir tid til annet enn presse og lydsjekk, og kanskje en liten tur ut bare, som på Tilt kvelden i forveien. Forrige gang han var i Oslo derimot, fikk han sett litt, og det likte han bedre. Han understreker imidlertid at han ikke klager.

– Det er morsomt å spille og møte forskjellige publikum. Og så lenge jeg ikke overdriver, og turnerer så mye at jeg glemmer hvor jeg er, eller hvor jeg skal, er det bra. Jeg får jo også sett mer av verden enn de aller fleste.

Hans favoritt blant spillesteder er for øvrig Sør-Amerika. Og da særlig Mexico, Chile og Argentina. Ganske enkelt på grunn av det ville publikummet, som ter seg som om hver sang er den siste.

Krevende innspilling

«Battle Born» er The Killers fjerde studioalbum. Det er også det albumet det i følge Mark Stoermer det har vært vanskeligst å lage. De tidligere albumene var alle overskuddsprosjekter i betydningen at de spilte inn kanskje 30 låter, og så kuttet ned frem til de hadde plata klar. Denne gangen gikk de imidlertid i studio med kun 5 ferdige låter, og så måtte resten gjøres underveis.

– Det var en helt ny måte å jobbe på. Samtidig fikk vi det for oss å ikke bare jobbe med de beste produsentene, men alle de beste produsentene vi kunne tenke oss, slik at vi har endt opp med hele 5 ulike produsenter. Dermed ble det et strev å få sydd låtene sammen til en fungerende helhet. Men vi fikk det til. Dette albumet er oss, på vårt beste, akkurat nå.

Han forteller også at denne kampen for å få albumet på stell er med på å gi tittelen, som ellers er slagordet til deres hjemstat Nevada, en dobbelt betydning.

Låtanbefaling

Om Mark Stoermer skulle anbefale deg sine personlige favoritter på plata ville det være: «Heart of a Girl» og «Flesh and Bone». Sistnevnte kun fordi han liker den, mens førstnevnte er fordi det er den første låta de har samarbeidet med noen utenfra i skriveprosessen.

– Vi gjorde en jam-session der produsenten; Daniel Lanois var tilstede. Etter 7 spillinger satt den. Og det du hører er basert på de live-opptakene. Det bare skjedde, og det er det som også gjør den spesiell, sier bassisten som gleder seg stort til å presentere det nye materialet for verden.

Intervju: Jessie Ware: – Jeg vil lage feminin nattmusikk

Først publisert hos Spirit 23.08.12.

Jessie Ware gjestet Sjøsiden-scene lørdagen under Øyafestivalen. Jeg møtte den sympatiske soul-sangeren like etter konserten.

Jessie Ware. Foto: Universal

Jessie Ware debuterte først denne uken med det alldeles flotte albumet «Devotion». Hun var dermed et såkalt ubeskrevet blad for de fleste i Øyapublikummet. Det er imidlertid noe hun er vant til.

– Jeg har gjort ca 20 festivaljobber denne sommeren. Og nesten alle for publikum som ikke kjenner meg. Det er selvsagt en utfordring, men samtidig er det veldig tilfredsstillende når jeg klarer å holde på oppmerksomheten og gi dem en god opplevelse.

Fra korist til artist

Opprinnelig var Jessie Ware «bare» kordame. Men så hørte den rette mannen henne, og hun fikk gjøre en låt med post-dubstep artisten SBTRKT (som for øvrig spilte etter henne på Øya). Derfra har det hele bare gått en vei. Selv om hun også er veldig klar på at hun har mye igjen å lære, både på scenen og ellers.

– Dette er en drøm. Jeg kan fortsatt ikke tro at det er mulig, at det er virkelig. Det er som om det har kommet for lett, om du skjønner hva jeg mener, sier hun med oppriktig ydmykhet, og en anelse bekymring.

Bekymre seg er da også noe hun gjør støtt og stadig. Og da ikke bare for hvilke baksider det kan være ved at hun kanskje ikke har lidd nok for suksessen, men også for om hun som er så hjemmekjær skal bli grepet av hjemlengsel ute på turné. Samtidig er jo det med mulighetene for å se nye steder, som feks Oslo, noe av det som trekker med artistlivet. I tillegg til at det jo slett ikke er en jobb, men et privilegium å få opptre.

Feminint uttrykk.

Jessie Wares musikk er – samarbeidet med SBTRKT til tross – ikke umiddelbart hva man vil kalle dance-music, selv om den så visst er dansbar. Selv beskriver hun den som feminin, romantisk og helst britisk. Sistnevnte er viktig for henne til tross for alle de amerikanske artistene som har inspirert henne. Det er i Brixton, England, hun har sine røtter, og det er den stolte britiske musikkarven hun ønsker å føre videre.

Listen over artister som har vært viktig for henne inkluderer for øvrig navn som Bjørk, Whitney Houston, Prince, Wacha Chan og selvsagt; Sade.

Og selv om hun lovpriser Øyafestivalens naturskjønne omgivelser, og gjene vil takke sitt velkomne publikum, er det hverken utendørs eller om ettermiddagen hun helst fremfører sin sensuelle soul.

– Jeg liker best å spille sent på kvelden. I mørket, i spotlighten, og badet i scenelyset er det større rom for å spille, og ikke minst; det er mer romantisk. Da kan musikken også lettere nytes som det jeg vil den skal være, nemlig nattmusikk.

Intervju Oberhofer: – Digger Øya og norsk mat

Først publisert hos Spirit 16.08.12

Onsdag i forrige uke spilte New York-bandet Oberhofer på Øyafestivalen. Jeg møtte dem til en kort prat like etter konserten.

De fem hyggelige karene i Oberhofer var fornøyde, men slitne, etter en konsert som ble mer krevende enn de hadde tenkt seg.

– Konserter er nesten alltid fine, om enn forskjellige. Noen er enkle og lette, mens andre tar mer på. Her fikk vi noen tekniske problemer, som gjorde det utfordrende. Men slikt gjør også at vi blir mer fokusert, og får frem det frenetiske i oss. Dessuten var jo både publikum og området skikkelig flott. Så det her ble veldig bra.

Klassisk pop

Bandet ble startet etter at vokalist og låtskriver Brad Oberhofer, som de altså har tatt navnet fra, flyttet fra Tacoma, Washington til New York. Inspirasjon finner han i klassisk musikk som feks Tchaikovsky, men også i nyere pop som Beach Boys. Et par av de andre gutta trekker også frem soul og jet-rock. Og da er det kanskje ikke så rart at når de skal beskrive musikken sin selv blir det: Manisk barokk-pop.

– Det er i grunn ikke så viktig hvor inspirasjonen kommer fra. Det handler om å finne en følelse det er verd å lage noe av. Og når det funker, så blir det gøy å spille også. Det er uansett det viktigste; at det er gøy.

Morsomt var noe de også hadde da de laget videoen til singelen «Cruisin FDR», som du kan se nedenfor.

– Vi fikk tilsendt en mengde forslag. Men vi likte faktisk ingen av dem. Så da ville vi heller gjøre det selv. Det var veldig moro, både å snekre sammen ideen og å lage den. Og vi håper jo det er underholdende for flere også.

Blivende norgesvenner

Oberhofer kom for øvrig fra Chicago til sitt første norgesbesøk allerede tirsdagen, og rakk dermed også å få med seg litt av Oslos uteliv. Blant annet trekker de frem utestedet Mono som et svært kult sted. De ser også frem til å gå rundt på festivalen senere på kvelden. Samt ta seg nok en bytur før ferden går videre til Gøteborg.

– Vi har hørt at Thurston Moore [som spilte på Sjøsiden mens intervjuet pågikk] skal spille i kveld også, det vil vi gjerne få med oss. Så vil vi se litt mer av byen, og møte flere nydelige mennesker. Egentlig ville vi gjerne ha vært her en uke til.

Det er heller ikke bare de fine omgivelsene, og folka, Oberhofer liker. Det beste med Norge er, uventet nok: Maten.

– Vi ville gjerne takke Øyafestivalen, og Oslo, for den fantastiske maten. Den smaker både godt og sunt, på en gang. Så inviter oss tilbake hit, sier Oberhofer, med utropstegn.

Backstageliv @Øya

Friends – ved to av dem.

Denne første dagen av årets Øyafestival gikk med til mer enn vandring mellom deler av konserter. Den ble også tilbragt en drøy times tid backstage – på intervjuområdet.

Der var det, som det alltid er, litt venting. Men aller mest var det møte med hyggelige artister som hele Oberhofer og den mannlige delen av Friends. Hva som ble sagt under disse møtene vil publiseres over helgen. Men allerede her og nå kan jeg jo nevne at min frimodige sønn fikk håndhilse på ekte rockestjerner.

Før intervjuene rakk jeg for øvrig – helt upublisert – å få med meg at Friends fylte klubben, både musikalsk og bokstavelig talt. Oberhofer misset jeg grunnet svikt i den personlige logistikken.

Under, og mellom, samtalene traff lyden fra Thurstoon Moore på sjøsiden meg riktig så pent. Og det smerter meg selvsagt ikke, at jeg ikke er på Parkteateret og gjør det samme som de sjarmerende gutta i Oberhofer gjør nettopp nå. Nemlig ser ham fremfør andre, men sikkert like bra takter…

Trøsten får være at det kommer nye konserter i morgen.

Og i mellomtiden kan man gjenhøre: Oberhofer – Heart og Friends – Friend Crush.

GAFFA TV: Team Me på Roskilde

Da er intervjuet jeg gjorde med hedemarksbandet Team Me før Roskilde-konserten publisert på danske GAFFA TV.

Konsertopplevelsen var som nevnt storveis.

Det er derfor all grunn til å også dele videoen til alldeles sjarmerende Show Me.

Team Me – Før konserten

image

Team Me, ved to av dem. Hedmarkingene var nettopp innom Gaffa-teltet, og det måtte jo foreviges. Dette er for øvrig de samme to, som om kort tid vil bli å se intervjuet på Gaffa TV. Igjen med meg som intervjuer. Klokka 10 i kveld skal jeg nok se dem spille også. Det blir etter all sannsynlighet en langt hyggeligere musikalsk opplvelske enn det finske Joy Division-forgapte bandet French Films jeg overvar i sta. Ikke at de var ille, men selv nydelig stemning i solen gjorde dem ikke mer enn moderate.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑