Først publisert i Spirit 17.09.12

Foto: Hilde Holta-Lysell

Hanne Kolstø slapp sitt andre album FlashBlack 14. september. Spirit møtte henne til en prat om denne, den forrige og i grunn også den neste plata, og litt til.

FlashBlack er del to av en triologi som startet med kritikerroste «Riot Break» fra i fjor og skal avsluttes med nesten helt ferdiginnspilte «Blue Anger».

– Det var ikke sånn at jeg satte meg ned å skulle lage en triologi. Men etter hvert ble det klart det var så mange fellestrekk mellom albumene, både tematisk og i do-it-your-self-måten å jobbe på. I tillegg ville jeg at Erik Pirolt skulle male flere covre, så da var liksom den saken grei. I hvert fall nesten, for jeg vet jo ennå ikke om det blir med dette, eller om prosjektet er evigvarende.

Euforisk mørke

Temaet, eller den sore tråden om du vil, for alle platene i den foreløbige triologien er to-delt. Musikalsk sett er det at hun er åpen for alle uttrykk i uttrykket. Det være seg om det er elektronika, rock eller pop som er i forgrunnen. Det andre er Hanne Kolstøs utforsking av seg selv. For hver plate går hun dypere ned i sin egen undergrunn.

– Jeg hadde egentlig trodd denne skulle bli markant anderledes enn den forrige siden jeg var så vanvittig forelsket da jeg skrev den. Men istedet for at det var sukkersøtt det som ramlet ut, er det en overvekt av mørke følelser. Samtidig er det et slags euforisk mørke, for det er mye optimisme, og slett ikke depressivt.

Ingen lidende kunstner

Kolstø tror for øvrig ikke på at det går å skrive seg ut av kriser. Derimot mener hun det er først etterpå at man kan få overblikk. Og det er kanskje også da – etter krisen – du kan få deg selv midt i fleisen, noe som hun på sett og vis har gjort i arbeidet med denne plata. Noen lidende kunstner er hun imidlertid ikke likevel.

– Jeg liker forestillingen om et musikkbibliotek som surrer over hodene våre. Noen har gullkantet adgangskort, mens andre må stå lenger utenfor å banke på. Jeg kan ta meg i å tenke at; å faen Jonas Alaska fikk den låta. Men samtidig er det mye sunnere enn tanken på kunstneren som må lide seg gjennom et helvete for å få ut noe.

Dette er imidlertid ikke til hinder for at hun synes tekster kan være vanskeligere å skrive, selv om det oftest er slik at både tekst og melodi faller ut sammen. Uansett tror hun tekstene også kan være en gullgruve for dem som hører etter.

I «La-la-la Lovesong», singel nummer to fra FlashBlack, er teksten imdilertid mer av en en anti-tekst.

– Jeg var lei av å være gjennomtenkt, på samme tid som jeg var irritert på alle som skrev så klisjemessig. På et måte gjør jeg derfor narr av meg selv mens jeg tillater meg å brøle ut alle klisjeene.

Videoen Vibeke Heide regisserte til låta bø på helt andre utfordringer. Den er spilt inn i løpet av en dag der Hanne og et barn (Alma Kirsti Skolmen Kaafjeld) var innelåst i en kjeller med beskjed om å sloss. Og sloss gjorde de, helt til de nesten begynte å grine og hadde massevis av blåmerker. Men selv om det var slitsomt synes hun det også var heftig gøy.

Evig turné-dame

FlashBlack slippes ikke bare i Norge. Den har som forgjengeren også fått distribusjon i USA og Tyskland. Dermed bærer det snart ut på veiene igjen, både her til lands og blant annet Reperbahn Festiva i Hamburg og Iceland Airwaves.

– Det er ikke så nøye om det er en kjempescene eller på bygda, så lenge jeg får spille. Det er spillingen jeg er avhengig av, så du kan kanskje si jeg er en evig turné-dame.