Først publisert hos Spirit 17.01.13

Foto: Eivind Sponga
Foto: Eivind Sponga

Det bluesklingende jazzmetal-bandet Hoist! slipper debutalbumet «Ami Noir» i februar. Spirit møtte vokalist Stian Leknes over en kaffe rundt jul.

Stian Leknes er altså den ene vokalisten i Hoist!, som ellers består av Marita Røstad, også på vokal og piano, Kristoffer Lo, Kurt Sprenger, Magnus Mortensen, Alessandro Elide og Daniel Elide. Navn mange nok vil kjenne igjen fra prosjekt som Pelbo, Highasakite, Desperado og Manifest.

Dere har veldig ulik bakgrunn, hvordan møttes dere?

– Det begynte med meg & Marita. Hun kjente til meg fra Manifest, men vi møttes faktisk først på et nachspiel. Under Trondheim jazzfestival i 2008 slengte vi sammen noen folk fra forskjellige miljøer og gjorde en Tom Waits-hyllest under navnet Earth Died Screaming. I løpet av et par år forandret denne besetningen seg litt. Dette fungerte så bra at vi følte vi ikke kunne kaste bort tiden på å bare spille cover, så da fikk vi med oss Kristoffer, men opererte ellers med samme line-up som fra før. Egentlig er vi en vennegjeng fra forskjellige musikalske leire.

I løpet av tiden med coverbandet rakk også Stian og Marita å bli samboere. I tillegg er Alessandro og Daniel brødre. Det er imidlertid uvisst om det er denne nærheten som gjorde at de allerede etter to øvinger var så samspilte at de bestemte seg for å gjøre en demo.

Forklaringen kan like gjerne være at de ulike bakgrunnene til tross, har en felles åpenhet når det kommer til sjanger.

Fransk studio – amerikansk produsent

Albumet demoen endte opp i, ble spilt inn i Frankrike. Nærmere bestemt Studios La Fabrique, der også Nick Caves kommende album er spilt inn.

– Vi fant ut at vi hadde budsjett til å gjøre det. Og det var like fantastisk som vi trodde. Det er enorme rom, med klangplater, vinylplater dekker alle veggene, stringrom og 10 meter under taket. Det er ganske enkelt det optimale sted å spille inn en plate.

Studioet fikk de for øvrig anbefalt av sin amerikanske produsent Oz Fritz. En mann som tidligere har jobbet med ingen ringere enn blant annet Tom Waits, Primus og Iggy Pop.

Albumet er dermed ganske internasjonalt, siden miksen ble gjort av ham i statene.

Hvordan kom dere i kontakt med ham?

– Det begynte med at vi gikk gjennom platesamlingen for å finne hvilke skiver vi syntes hadde best lyd. Mule Variations (Tom Waits) stakk seg frem. Så ringte vi bare til studio der Oz Fritz jobber. Han sa: Send over låter. Det gjorde vi, og til alt hell elsket han musikken vår. Og han er, helt oppriktig, en av de aller hyggeligste menneskene jeg har møtt.

Alle skal med

Når Fritz er mannen bak miksen, er det ikke særlig overraskende at Hoist! fremstår som mørke i uttrykket. Det hinter også den franske tittelen; «Ami Noir» om. Direkte oversatt betyr det mørk venn. Og også et spor på platen har samme navn – på engelsk.

Hvordan vil du selv beskrive musikken?

– Lydbildet er kanskje litt vrient å forstå sånn ved første møte. I hvert fall i konsertsammenheng. Det låter suggererende, men det er ikke lett å sette i bås. For mange er det et mål å sette ting i sjanger, for lettere å få vite hva man blir servert. Jeg har mer sans for å bare sjekke ut. Og det er morsomt å overraske.

Overraske publikum har de da også gjort. Han kan bl.a fortelle om å ha sett folk bli fysisk skremt i møte med deres musikk.

– Frykt er en sublim følelse. En av de sterkeste vi har. Og det å bare i ett lite sekund sette i gang en slik følelsesprosess i en publikumer… Det er deilig.

En annen fordel han ser med et litt ubestemmelig uttrykk er at det åpner for mange muligheter når det kommer til spillejobber. Musikken kan nemlig fungere for mange forskjellige folk, også uansett alder. Frem til nå har de både gjort så varierende ting ungdomsklubber og jazzhus. Og fått begge deler til å funke.

Med et slikt uttrykk, hvordan blir låtene til?

– Marita skriver brorparten av låtene. Det er ofte pene, gode melodier. Så bestemmer vi i fellesskap hvor mye vi skal føkke dem opp. Det vil si at vi kaster på ting, og så ser vi hva som fester seg.

Inspirasjonen finner de for øvrig i summen av alt de hørt. Eller også, som Stian sier:

– Vi begrenser oss ikke. Er det bra, så er det bra. Og vi bryr oss ikke om det er gitar, strengeinstrumenter, jazz eller metal. Vi er stort sett åpne.