Jazzvokalisten Anja Skybakmoen har blitt popartist. Frem til hun vant NRKP3 -konkurransen for beste Raga Rockers cover med «Noen å hate» var det jazzscenen folk flest kjente henne fra. Da blant annet som medlem i Eplemøya Songlag og Pitsj.

I januar 2014 debuterte hun som solartisten Anja. Nå er hun klar med sin andre egne fullengder. Jeg møtte henne på Kulturhuset til en prat om både årets plate Echo, og karrieren så langt.

– Hvordan hører du selv albumet?

– Jeg hører plata som en popplate, der jeg har gått tilbake til musikk som jeg virkelig liker. Jeg har latt meg inspirere av ting som jeg er veldig, veldig glad i. Og så tror jeg at det har blitt en plate som er mer sammenhengende og helhetlig enn den forrige. Låtene og musikken henger mer sammen, lydbildet er gitarbasert, det er store trommer. Utrykksmessig føler jeg at jeg er på vei til å finne et uttrykk som er meg.

Plata er meg

Hun er i grunn likevel litt overrasket over at hun skulle forlate jazzen. Rett nok var hun da skriveprosessen tok til i fjor ikke sikker på hvilken vei materialet ville ta, slik at det skulle ende så langt inn i popland, var ikke gitt. Men det var viktig for henne å være ærlig mot seg selv, og låtene som skulle skrives ut.

Anja vertikalt
Anja Skybakmoen Foto: Aslaug Olette Klausen

– Jeg fant ut at det å skrive låter var lettest å gjøre ved å lage ulike trommegroove først. Jeg jobbet mye med å lage og sette sammen forskjellige trommelyder. Det var sånn det startet, med jakten på kule, gyngende og dansbare grooves. Så ble det pop til slutt.

– Men det er jeg veldig glad for. Det har blitt en veldig ærlig plate. Den er meg. Jeg har prøvd å ikke la meg begrense. Jeg har prøvd å ta inn så mye inspirasjon som mulig og skrive musikk helt åpent, uten å være redd for at noe blir kleint eller dårlig. Jeg har prøvd å være ærlig mot det som kommer.

Deilig å bestemme selv

Tanken på et soloprosjekt og eget band startet for syv-åtte år siden. Tanken var sammenfallende med hennes første arbeider med egne låter. Frem til da hadde vokalisten som er utdannet ved Norges Musikkhøgskole drevet med diverse vokalmusikk, med materiale skrevet av andre.

– Jeg var ikke helt sikker på låtene mine i starten. Det var litt skummelt, og jeg var usikker på om jeg egentlig hadde noe å melde. Jeg brukte ganske mange år på å bare forske litt og finne ut av det i sakte tempo. Plutselig var det noe som løsnet. Jeg skrev musikk til film, for vokalgruppene jeg synger i. Det tok litt tid, men det var kanskje meningen, for nå bare rant musikken ut.

– Det var helt fantastisk. Etter å ha sunget andres låter i veldig mange år var det skikkelig deilig å kunne bestemme helt selv. Jeg ble tryggere og tryggere på skrivingen, og kjente på mestringsfølelsen i at jeg har noe å melde som kanskje flere kan like. Det er tydeligvis noe som kommer til å fortsette.

– Og så blir du likevel kjent for en coverlåt?

– Ja, ironisk nok. Det er litt rart.

– Men det var en veldig spennende coverlåt å gjøre. I sommer hadde jeg egentlig ikke så mye å gjøre utover å ferdigstille albumet. Og så tenkte jeg at jeg bare kunne hive meg på konkurransen. Låten har en ganske brutal tekst, og jeg brukte lang tid på å finne en vei inn. På en måte følte jeg litt at jeg laget den selv, siden den ble så annerledes enn originalen.

«Noen å hate» ble da heller ikke gjort i bare en takning. Hele tre versjoner måtte til før Anja sa seg fornøyd. Deriblant en tolkning som hun kaller i overkant inspirert av Lars Vaulars siste skive. Den ble forkastet på grunn av for stor likhet med Bergensrapperen.

– Jeg forsøkte også å synge den like energisk og sterkt som Michael Krohn gjør, Men, så funket ikke det heller. Så tenkte jeg at jeg måtte prøve å synge den så svakt jeg kan, og da skjedde noe i studio. Teksten kom frem, og sangen fikk en fin mening.

Medienes behandling av Tone Damli

Men tilbake til albumet. Tittelen Echo har en historie som kan krediteres medienes behandling av Tone Damli. Anja ga ut juleplate med bandet Pitsj samtidig med Damlis juleplate i fjor. Anmeldelsene kom ofte på samme side i avisene, og mens gode kritikker kom Anjas vei fikk Tone Damli mer eller mindre slakt, i tillegg til en større sak der Damli fikk gjennomgå for ett feilsunget ord. Noe Anja fant grovt urettferdig.

– Det ble brukt utrolig mye ressurser på at hun hadde sunget feil på dialekt og gjort låten til sin. Jeg ble opprørt og syntes det var så urettferdig at hun skulle behandles sånn. Hun er en topp dame, som stikker seg ut og gjør greia si. Alle kan ikke like det, men det får være grenser for hvor mye pepper en skal få.

– Jeg begynte å tenke på at hvis man skiller seg ut er det så lett å bli tatt. Så jeg skrev en låt litt farget av det. Ordet ekko kom til meg. Ekko er bare gjenklang av den originale lyden, og hvis en bare skal være en gjenklang av seg selv, og ikke kunne være seg selv uten fare for at folk skal kaste seg over deg, da blir det ganske vanskelig å være menneske. Da begynte det å skje noe med flere av tekstene, så hele plata feirer litt det å være annerledes og å skille seg ut og at det er bra å si at en er god på noe.

Klassisk ikke ‘min’ greie

Selv har hun ikke blitt rammet i nevneverdig stor grad av den janteloven hun opponerer mot. De musikalske slagene hun slår for annerledeshet og en anti-jantelov er på andres vegne, og ikke minst for alle som ikke klarer å holde seg i det berømmelige midtsjiktet i ungdomstiden.

– Har du alltid visst at du skulle bli musiker?

– Nei, det har jeg ikke. Jeg skulle bli håndballspiller. Og så skulle jeg bli danser en stund. Jeg søkte på danselinja, og idrettslinja. Men så hadde jeg ikke kjempekaraterer, så jeg kom bare inn på musikklinja. Første dagen var jeg veldig skuffet, jeg syntes det var helt grusomt. Men dag to tenkte jeg at dette kunne gå, det kunne bli bra.

Det var der hun begynte å synge, da i sjangeren klassisk. Hun ble med i band, og hørte på læreren som oppfordret henne til å søke videre på musikk. Det ble folkehøgskole og ett år med musikkvitenskap ved NTNU før hun søkte seg inn på jazzlinja ved NMH. Det var mye som ikke var klart for henne, men klassisk kjente hun at nok likevel ikke var helt hennes greie.

– Da jeg søkte på Musikkhøgskolen var det noe som begynte å vise seg som en slags vei, selv om jeg ikke var helt klar over hva jeg drev med hele tiden. Og så har jeg vært frilansmusiker siden 2009.

– For meg er ikke jazz en sjanger jeg kan si at jeg driver med nå. Det er mer en innfallsvinkel og en måte å leke på. Det ligger en spontanitet i jazz som er fin å ta med seg inn i annen musikk. Det er vel der den viser seg i musikken min.

– Jeg skrev nylig en sak for Ballade.no der det kom frem at lønn er det jazzmusikere er minst fornøyd med, men det gjør ikke at en slutter… ?

– Ja, jeg så en overskrift. Det finnes vel en drivkraft som ikke handler om penger og det materielle. Det kjenner jeg jo selv også. Jeg har ikke verdens høyeste lønn, men jeg synes at det å få drive med dette her er fantastisk gøy. Det valget har jeg tatt allerede, om å leve slik jeg gjør nå. Jeg har mulighet til å få møtt mange fine folk, man får reist rundt og sett fantastiske ting. I helgen spilte jeg i et kloster i Tyskland. Sånne store opplevelser tar jobben deg med på. Det føles meningsfullt.

Ekstra sårbart

Hodet er allerede i gang med neste utgivelse. Det er ikke kommet noe konkret på papiret, men Anja har tro på at det gjelder å holde seg i bevegelse. I tillegg setter hun kvantitet høyt i form av å skrive mye. Det gjelder å tenke ett år frem. Nå handler det imidlertid – og selvsagt – mest om utgivelsen av Echo.

– Det er kanskje litt ekstra sårbart nå sammenliknet med mine tidligere bandutgivelser når platen min kommer ut. Nå er det jeg som skal bedømmes og ikke en liten gjeng. Det jo annerledes å få en dårlig anmeldelse når fem personer stiller likt, det føles nok ikke like ille som å få en alene. Jeg sover ikke spesielt godt nå. Det er litt skummelt. Men jeg gleder meg til å gjøre konserter. Vi skal gjøre skikkelig bra konserter.

Onsdag denne uken er det slippkonsert på Mono i Oslo. Senere i høst blir det en ukes turne med småfly i Nord-Norge. Og noe hemmelig til.