I sommer startet jeg en diktserie her på bloggen. Diktene er alle hentet fra samme samling. Samlingen er – som serien –  fortsatt både ferdigstilt og uferdig.

Som for så mange slike serier begynner det hele imidlertid med en idé. Ideen denne gangen kom egentlig i møte med en ny app for fotoredigering på telefonen. Og en tanke inspirasjon etter et intervju jeg gjorde i vinter, med Tom Stalsberg, om hans diktsamling «All right, himmelen».

Direkte herme ville jeg derimot ikke. Så ideens første form handlet mer om tegninger, illustrasjoner ført i tusj og penn av kjæresten, som ikke bare tegner bedre enn meg, men også tegner skikkelig bra.

Det ble imidlertid skrinlagt, inntil videre, i hvert fall, for denne ideens del. Samarbeider skal heller settes til prosjekter av mer virkelig fiksjonell art. Diktene kom tross alt til meg fritt etter møter med nevnte kjære mann.

Så hadde det seg sånn at jeg kjøpte meg en kjole. Kjolen var av den bildevennlige typen.

Jeg begynte å ta bilder. Leke med lys, og skygger, og app, og modell i ulike posisjoner. Det ble hånd på stoff, hånd under stoff, over skulderen, hodet, armer, ben og lag på lag med kjoletøy i omfavnelse. Filter ble lagt til, og trukket fra.

I ører og redigerende blikk var ekko av diktene. Ord som bildene understøttet, eller nynnet med. Tonen i et dikt kunne fargelegge bildet, og motsatt. Tenkte jeg. Og så tenkte jeg litt til. Eller kanskje jeg bare hørte etter. Hørte noe jeg sannsynligvis forsto allerede da jeg i vinter og vår og sommer tastet inn bokstaver, som kanskje ikke rimer, men likevel henger sammen i poesi.

Diktene skulle hit. Det betydde til musikk. Ikke bare den klangen de har selv, men faktisk, innspilt musikk. Musikk som kanskje forteller det samme, eller noe annet, som sammen kan bli noe mer. Dette er tross alt en musikkblogg, intendert.

Det første bildet og det første diktet var klart. Det var bare å finne den låten jeg hadde i hodet. Den jeg visste passet, passet perfekt. Det som skulle bli åpningen på serien jeg allerede skisserte rammene for.

Det var bare et problem. Den låten som så nydelig skulle lydlegge det hele. Den låten var knapt ferdig produsert. Langt mindre klar fra artistens hånd til å møte verden.

Jeg forsøkte å finne andre låter som snakket diktet og bildets språk. Det nyttet ikke. De fikk vente. Både ord og bilder og sang ble satt på vent, mens jeg fant andre tekster og andre artister, videoer og tok flere bilder.

Den inngangen som ble. Den ble likevel, på så mange vis, det en første diktpost i en slik serie skal være. Tross alt var det kanskje et av de fineste diktene, et av de finere bildene og ikke minst: en finstemt låt.

Det stemte i en langt lysere tone. En stemning som det er lett å like. Et spørsmål med andre undertoner enn den opprinnelige tiltenkte begynnelsen. En begynnelse skrevet mot samlingens slutt.

Nå er imidlertid låten ferdig, lagt ut, og tilgjengelig. Den kan til og med kjøpes. Men den er ikke delt. Ikke tidligere publisert.

Jeg har hørt den fra den ble spilt på en enkelt gitar, rett nok lenge etter at den ble skrevet. Jeg har hørt den både bli større og endre form. Vokse. Bli levende. Og puste.

Jeg har hørt, og hørt den igjen, i pre-produksjon, miks og nå i sin endelige utgave. Jeg mister fortsatt litt pusten, hver gang. Hver gang linjen Show me what’s beneath your skin / and I’ll take away the hurt within / know that nothing holds the truth / ‘cus empty is eternal youth kommer.

Og her er altså diktet denne tekstlinjen, Tommy Lotus’ stemme og den forførende, mørke og tilsynelatende oppløftende stemningen i «Breathe» skulle lydlegge den gang i sommer.

Sammen gjør de seg i grunn like godt nå. Pust.

Du tok min nakenhet av

Hvor er jeg, kjære
Hvor ble jeg av

Hvor førte du meg
da du tok min nakenhet av

Hvor gikk du, kjære
da jeg kom

og kom, igjen, kjære

OPPDATERT: 21.02.16. Med videoen, istedet for Soundcloudfilen