Det går for tiden en heftig debatt i Trønderske medier – og på Ballade.no – om Trønderrocken og kulturforståelse.

Dette er et slags malapropos, og hverken et partinnlegg i den ene eller andre retning. Utover at jeg som regel mener at debatt er et gode, og debatt om kjønnet representasjon ofte av det bedre.

I så måte er dette – som kom til meg under research til en helt annen sak – artister som ikke gjør stort for kjønnsballansen. Men likevel…

Ikke ett av innleggene jeg har lest har nevnt ‘sjangerens’ eller Trønderfylkenes kanskje største internasjonale suksess. I hvert fall målt i amerikanske listeplasseringer.

Året var 1989. Stage Dolls ga ut sitt selvtitulerte album fra 1988 i USA. To singler ble sluppet på det amerikanske markedet. Den første; «Love Cries» fikk en mer enn hederlig 46. plass på Billboardlisten.

For å sette dette i perspektiv er det kun Aha, One 2 Many, M2M, Ylvis og Nico & Vinz av norske artister som noen gang har vært høyere på den offisielle amerikanske singellisten.

I Norge ble det toppplassering for samme album. Deres forrige kom på 8. plass på VG-lista. Vi snakker med andre ord også stort her hjemme. Så stort at de fortsatt står på festivalplakater, om ikke annet i Midt-Norge.

Mindre kjent er det kanskje at bandets gitarist også sto for ett av 80-tallets mest legendariske gitarriff, om ikke annet i mitt minne. Det også tilhørende et band med røtter i Trøndelag. Gitaren på Dum Dum Boys’ «Splitter Pine» (også 1989) er i albumversjonen signert Torstein Flakne.

Her er så et nostalgisk minne med altså en trøndersk, internasjonal hit:

PS. Denne bloggeren er halvt nordtrønder.