Først publisert i Spirit 08.10.12

Amanda Palmer & The Grand Theft Orchestra er aktuelle med albumet Theatre Is Evil. Spirit fikk i den anledning en kort prat med henne i helgen.

Theatre Is Evil debuterte på 10. plass på den amerikanske Billboardlisten, til tross for at den er langt fra hva man ellers forbinder med mainstream-musikk. Vi spurte Palmer hva hun følte da?

– Det er all ære til fansen. Den eneste grunnen til at platen nådde så høyt opp er deres arbeide i forkant og de mange forhåndsbestillingene. Og det er jo den egentlige suksessen, det at jeg har så fantastiske og støttende fans.

Sosial støtte

Det er for øvrig også fansen Amanda Palmer kan takke for at albumet i det hele tatt ble til. Gjennom bruk av nettjenesten Kickstarter fikk hun samlet inn nok penger til å realisere prosjektet, etter at hun for et par år siden brøt med sitt tidligere plateselskap.

– Jeg har alltid vært en tilhenger av internett og mulighetene som ligger der. Plateselskapet skjønte imidlertid ikke at nettet er fremtiden. Deres bakstreverskhet er mye av årsaken til uoverenstemmelsen.

Amanda Palmer bruker da også nettet mer enn de aller fleste. Ikke bare crowdsourset hun frem støtten til albumet, men hun er også ivrig blogger, og bruker så vel Tumblr som Twitter og Facebook. I det hele tatt bruker hun veldig mye tid på å kommunisere med fansen. Men hvordan rekker hun over alt?

– Jeg lever ikke et normalt liv. Jeg har ikke tv, jeg går ikke på kino. Jeg bruker tid på mine venner og min mann, men det er også det eneste jeg gjør utenom kunsten og arbeidet rundt den.

Født kunstner

Hun har heller aldri vært i tvil om hva hun skulle bruke livet til. Allerede som barn var den store drømmen å bli rockestjerne. Men da ikke noen tradisjonell stjerne som gjør det bransjen sier er riktig.

– Jeg har alltid ønsket å gjøre ting på mitt vis. Da jeg var tenåring var drømmen å bli elsket for den fucked-up personen jeg var, mens jeg nå som voksen ønsker det samme for det feilbarlige mennesket jeg har blitt.

Artistene som har inspirert henne på veien er selvsagt heller ikke de med perfekte fasader. Særlig trekker hun frem The Cure og Cohen som viktige, og da mest på grunn av deres evne til å vise smerte i menneskelige former. En annen viktig inspirasjonskilde har vært MTV. Den gang kanalen virkelig var en musikkanal.

-Jeg har aldri sett musikk og performance som to ulike størrelser. På sett og vis lever musikken og teateret i samme seng. Og på MTV så jeg alle rockestjernene opptre, i sine respektive roller.

Denne sammensettingen av musikk og teater har for øvrig ingenting å gjøre med tittelen. Den har nemlig ingen egentlig mening foruten at hun likte den. Teateret i seg har Amanda Palmer lite imot, foruten å mene det fremstår blodfattig.

Kaptein og kropp

Blod er derimot noe hennes siste video; The Killing Type ikke mangler. Hvorvidt det samme kan sies om den som er ventet om kort tid i regi av The Flaming Lips’ frontmann Wayne Coyne er ikke godt å si. Bildene som er lekket tyder imidlertid på at den ikke blir mindre utfordrende enn deres forrige samarbeide. Så avslutningsvis måtte vi spørre hvordan det er å arbeide med ham?

– Det er stort. Han er som en kaptein på et galskapens skip, der selv maskinene drives av kreativitet. Det er nesten som hele Oklahoma City pulserer på grunn av ham. Og så fikk jeg komme der, og han bare låner meg kapteinshatten og sier; bruk mitt mannskap og gjør det du vil. Jeg kan knapt vente til videoen slippes. Den er fabelaktig.

Og det tror vi henne så gjerne på.