Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

amanda palmer

Do It With A Rockstar

Da er den endelig her. Videoen til Amanda Palmer – Do It With A Rockstar. Co-regissert av bl.a Wayne Cooyne.

Den er like – om ikke mer – utagerende og selv-uhøytidelig som nesten ventet. Og ikke minst, den gir en akkurat nok lyst til å gjøre det med en rockestjerne. I hvert fall om alle var som henne.

Amanda Palmer: – Jeg lever ikke et vanlig liv

Først publisert i Spirit 08.10.12

Amanda Palmer & The Grand Theft Orchestra
Photo by Shervin Lainez

Amanda Palmer & The Grand Theft Orchestra er aktuelle med albumet Theatre Is Evil. Spirit fikk i den anledning en kort prat med henne i helgen.

Theatre Is Evil debuterte på 10. plass på den amerikanske Billboardlisten, til tross for at den er langt fra hva man ellers forbinder med mainstream-musikk. Vi spurte Palmer hva hun følte da?

– Det er all ære til fansen. Den eneste grunnen til at platen nådde så høyt opp er deres arbeide i forkant og de mange forhåndsbestillingene. Og det er jo den egentlige suksessen, det at jeg har så fantastiske og støttende fans.

Sosial støtte

Det er for øvrig også fansen Amanda Palmer kan takke for at albumet i det hele tatt ble til. Gjennom bruk av nettjenesten Kickstarter fikk hun samlet inn nok penger til å realisere prosjektet, etter at hun for et par år siden brøt med sitt tidligere plateselskap.

– Jeg har alltid vært en tilhenger av internett og mulighetene som ligger der. Plateselskapet skjønte imidlertid ikke at nettet er fremtiden. Deres bakstreverskhet er mye av årsaken til uoverenstemmelsen.

Amanda Palmer bruker da også nettet mer enn de aller fleste. Ikke bare crowdsourset hun frem støtten til albumet, men hun er også ivrig blogger, og bruker så vel Tumblr som Twitter og Facebook. I det hele tatt bruker hun veldig mye tid på å kommunisere med fansen. Men hvordan rekker hun over alt?

– Jeg lever ikke et normalt liv. Jeg har ikke tv, jeg går ikke på kino. Jeg bruker tid på mine venner og min mann, men det er også det eneste jeg gjør utenom kunsten og arbeidet rundt den.

Født kunstner

Hun har heller aldri vært i tvil om hva hun skulle bruke livet til. Allerede som barn var den store drømmen å bli rockestjerne. Men da ikke noen tradisjonell stjerne som gjør det bransjen sier er riktig.

– Jeg har alltid ønsket å gjøre ting på mitt vis. Da jeg var tenåring var drømmen å bli elsket for den fucked-up personen jeg var, mens jeg nå som voksen ønsker det samme for det feilbarlige mennesket jeg har blitt.

Artistene som har inspirert henne på veien er selvsagt heller ikke de med perfekte fasader. Særlig trekker hun frem The Cure og Cohen som viktige, og da mest på grunn av deres evne til å vise smerte i menneskelige former. En annen viktig inspirasjonskilde har vært MTV. Den gang kanalen virkelig var en musikkanal.

-Jeg har aldri sett musikk og performance som to ulike størrelser. På sett og vis lever musikken og teateret i samme seng. Og på MTV så jeg alle rockestjernene opptre, i sine respektive roller.

Denne sammensettingen av musikk og teater har for øvrig ingenting å gjøre med tittelen. Den har nemlig ingen egentlig mening foruten at hun likte den. Teateret i seg har Amanda Palmer lite imot, foruten å mene det fremstår blodfattig.

Kaptein og kropp

Blod er derimot noe hennes siste video; The Killing Type ikke mangler. Hvorvidt det samme kan sies om den som er ventet om kort tid i regi av The Flaming Lips’ frontmann Wayne Coyne er ikke godt å si. Bildene som er lekket tyder imidlertid på at den ikke blir mindre utfordrende enn deres forrige samarbeide. Så avslutningsvis måtte vi spørre hvordan det er å arbeide med ham?

– Det er stort. Han er som en kaptein på et galskapens skip, der selv maskinene drives av kreativitet. Det er nesten som hele Oklahoma City pulserer på grunn av ham. Og så fikk jeg komme der, og han bare låner meg kapteinshatten og sier; bruk mitt mannskap og gjør det du vil. Jeg kan knapt vente til videoen slippes. Den er fabelaktig.

Og det tror vi henne så gjerne på.

NSFW omigjen

The Flaming Lips har etter den famøse videoen med Erykah Badu, begitt seg ut i liknende farvann med Amanda Palmer.

Denne utgaven av «The First Time Ever I Saw Your Face» er ikke mindre naken. Men med desto tydeligere samtykke fra Palmer.

Det lyden så muligens har tapt i sensualitet fra forrige versjon, tar den sterkere igjen i leken råskap.

Og la det ikke være noe tvil, jeg har digget Amanda Palmer siden Dresden Dolls. Det blir ikke mindre beundring av slikt som dette.

The Flaming Lips and Amanda Palmer – The First Time Ever I Saw Your Face from Delo Creative on Vimeo.

Oppdatert: Youtube slettet selvsagt videoen nær umiddelbart. Vimeo derimot.

Lønn i himmelen.

Da kommunikasjonsforeningen for ett år tilbake utviste angst for en økende kvinneandel blant medlemmene, snakket jeg høyt, opptil flere steder. Når deres leder Skjennald nå tar det opp, igjen, har jeg klart å holde meg tyst. Eller riktigere, jeg klarte holde meg for munnen frem til for et par timer siden. Da falt det visst ut noen tvitringer.

Dermed er det ingen grunn til ikke også denne gangen ta tastaturet fatt, og påpeke igjen, at denne forestillingen om at det foreligger noen form for automatikk i at en økt kvinnenandel skulle tilsi lavere lønn og / eller anseelse sier mer om kvinnesyn enn om virkeligheten. Sånn, da var det sagt. Og like trist var det, som forrige gang også. For jeg trodde jo i min naivitet at denne retorikken var forlatt en gang for lenge siden. Den gang gubber var gubber, og kvinner helst på kjøkkenet, for eksempel.

Det aller sørgeligste, når slike «nødvendige» debatter takes, er likevel at når det gjentas tilstrekkelig mange ganger at en høy kvinnenandel er et faremoment, og dermed et potensielt problem. Se da, kan slikt fort vise seg å bli et problem… På ordentlig.

Ordskiftet i etterkant har for øvrig vært nokså forutsigbart. For eksempel er det ikke overraskende at FjoseBerg også denne gangen har en ryddig og oppklarende post om lønnsdannelse.

Det er vel heller ingen overraskelse at dagens video er det en kvinne som står for. Og ikke bare det, hun gjør en låt av en mann – nesten bedre. Her er Amanda Palmer med Radioheads No Surprises.

Og PS. Jeg tror ikke kvinner nødvendigvis gjør ting bedre enn menn fordi de er kvinner. Jeg tror bare ikke at de gjør det noe dårligere heller, derfor.

Den vanskelige likestillingen.

Dette er visst en av de dagene som handler om kjønn, igjen.

Først har Aftenposten en heller spekulativ artikkel om at likestillingen dreper karrieren. Spekulativ fordi det ikke er likestillingen, men fravært av nettopp denne som er karrieredødaren. Lang permisjonstid i seg er feks ikke likestilling, men familiepolitikk, og det å sidestille dette er i beste fall misforstått, og i verste fall et forsøk på å sette målet om større likhet i muligheter for begge kjønn i et dårligere lys. Likestillingensspørsmål intreffer jo som kjent først når man kommer til hvem som benytter permisjonsordningen, og vel, her er det en vei gå.

Så, mens jeg satt og diskuterte dette på Twitter, tikket det inn melding om at Susanne Sundfør trekker seg fra spelemannsnominasjon til prisen for beste kvinnelig artist. Hvorpå det like snart kom meldinger farget med både respekt og hoderisting.

Min umiddellbare tanke var kult. Min neste var, ukult. Den tredje var en vedvarende ambivalens. Og den har jeg holdt ved. For det står jo selvsagt litt respekt av å trekke seg slik. Og jeg ser jo at ønsket om å fremstå som menneske og ikke kjønn er overmåte velbegrunnet. Jeg vil også være mest menneske. Imidlertid – og det er her jeg ikke synes stort om en slik uttrekking – indikerer det å ikke også ville være kvinnelig, en forestilling om at det muligens skulle være noe mindreverdig i det å være kvinnelig artist, eller skribent eller for den saks skyld; lærer. Og slike forestillinger er kanskje ikke best imøtegodt med å hevde seg å ikke være det. Jeg tror heller at den gode gamle ideen, om å utvise kjønnsstolhet, har mye for seg.

I en ideel verden ville man kanskje ikke kategorisert utfra kjønn. Men verden er jo dessverre ennå ikke ideel, og dermed, handler det ofte om å gjøre det beste ut av det, mens man selvsagt skal etterstrebe den bedre.

Og en bedre verden, eller i hvert fall dag, kan man feks få av dagens video fra Amanda Palmer & The Young Punx med låta «Map Of Tasmania». Her tar nemlig den ene halvdelen av The Dresden Dolls seg av en av de mer hårete sidene av kjønnsfrigjøringen, på alldeles fornøyelig og uhøytidelig vis.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑