Først publisert hos Spirit 21.03.12

walk the moon

Det amerikanske indie-rock bandet Walk The Moon spilte på John Dee mandag. Spirit møtte de fire gutta like før de gikk på scenen.

Nicholas Petricca, Kevin Ray, Sean Waugaman, Eli Maiman kom til Oslo fra Gøteborg bare noen få timer tidligere. De var likevel godt uthvilte etter å ha tilbragt natten på en hotellbåt.

– Det var skikkelig kult, og den rugget ikke, imponerende nok. Det er kanskje ikke det aller særeste vi hotellet vi har bodd på, men det er definitivt et minne vi vil beholde fra vår rundtur her i Skandinavia.

Alltid på tur

Oslo var nemlig bare en mellomlanding før de allerede neste morgen skulle tilbake til Sverige, denne gangen til Stockholm. Kort sagt en vanlig uke på jobben for bandet med hele 300 reisedøgn i fjor.

– Det trengs litt skills for å ha en livsstil som oss. Det er ingenting naturlig over det vi gjør. Vi har ingen egentlig timeplan, ettersom det sjelden går mer enn 7-8 dager uten endringer. Heldigvis har vi en fantastisk turné-manager som holder orden på alt. I dag skal han til og med åpne for oss, siden de som egentlig skulle spille måtte avlyse.

De fortsetter å snakke varm om mannen som mens vi snakker sammen holder på med den plutselige lydsjekken. De sier de ikke kunne klart seg en dag uten. Han er som en mor for dem. Faktisk ville også opptil flere av dem lett byttet ut kjæresten med ham, om han bare skiftet kjønn og ble til en vakker dame.

Tur-manageren har altså mange roller, i tillegg til å fortelle hvor de skal, og sørge for at de der har det godt, pleier han også å måtte fortelle dem hvor de faktisk er.

– Når du våkner opp i en ny by hver dag, og ser den samme parkeringsplassen utenfor, er det lett å gå i surr. Det pinligste var når Nick klarte å åpne konserten i Los Angeles med: «Hello San Fransisco.» Da ble det mye buing… Det er liksom ikke mye forståelse å få for at vi var trøtte og forvirra, humrer gutta.

Dukker og kaker

Det er imidlertid ikke skjellsord det hagler mest av når Walk The Moon står på scenen. Derimot får de mengder av gaver. Gutta tror kanskje fansen har fått med seg at de er matvrak, for det er ikke få kaker de får både kastet opp på scenen, eller gitt ved andre anledninger. I tillegg har de fått klær, mel og et utall av dukker.

– En gang fikk ved en babydukke i naturtro størrelse kastet opp på scenen. Det var en skikkelig ‘duck and cover’-opplevelse. Men som regel er det bare veldig hyggelig. Gavene bryter opp monotien.

De er imidlertid raske til å påpeke at til tross for at det kan bli monotont dette konsert-livet, så mener de likevel ikke at det på noen måte er kjedelig. Det er bare det at det ikke alltid er like stimulerende å gjøre det samme om og om igjen.

Hender det dere savner et «normalt» liv?

– Det er klart vi kan være misunnelige på vennene våre. Vi reiser rundt mens de bygger reder, får vinylsamlinger og favorittrestauranter. I tillegg kan de planlegge livene sine. De vet når de kan ta en dag fri. Vi vet kanskje hva som skjer de neste to ukene, og kan sjelden planlegge noe lenger fordi det plutselig kan komme en ny konsert. Men samtidig kan det på ingen måte settes opp mot de fantastiske erfaringene og opplevelsene vi får.

Medievrak

Det sier seg dermed selv at det ikke blir mye tid til å pleie familie og venner utenfor bandet. Og de anser da også hverandre for å være familie. Og som i de fleste andre familier tilbringes det mye tid sammen foran skjermen.

– Vi ser på hva som helst, så lenge det vises på en hvilken som helst skjerm. Akkurat nå går det i Walking Dead, mens favoritten vår uten tvil er Breaking Bad. Det er en fabelaktig serie, og du må se den, om du ikke allerede har gjort det. I tillegg gjør vi sosiale medier. Vi er ganske enkelt medievrak, alle sammen.

Når det gjelder de sosiale mediene trekker de også frem mulighetene det gir for kontakt med fansen.

– Det er helt nødvendig for oss å være tilstede som oss selv. For det meste får vi fantastiske tilbakemeldinger, men en og annen bølle i underbuksa er det jo også. Det at det er så lett å kommunisere er både en fordel, og et stort ansvar. Så det er viktig å bruke de 2 sekundene på å være hyggelige, siden det kan bety så mye for dem vi snakker med.

Det de bruker mest er imidlertid iPhonen. Og den er slett ikke bare et samtaleverktøy. Det er den som gjør at de kan lage musikk underveis, og uansett hvor de er. For til tross for hvor mye de hevder å konsumere andre medier, er det musikken som selvsagt står deres hjerte nærmest.

– Vi tørr ikke tenkte på hva som hadde skjedd hvis en av oss hadde mista telefonen. Det ville ikke vært kontakter eller bilder vi hadde mistet. Men kanskje 4000 mer eller mindre halvferdige lydfiler. Vi spiller nemlig inn alle ideer. Enten det er i form av nynning, banking eller når vi har vært så heldige at det er et piano på hotellet. Vi lager i grunn alltid musikk.