Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

Spirit

Fy Farao så fint.

Først publisert hos Spirit 26.09.13

farao bilde

Singel nummer to fra Farao er hennes første her i hjemlandet.

Farao er artistnavnet til London-bosatte Kari Jahnsen. Tidligere i år slapp hun altså singelen «Skin» i utlandet. Den fikk fortjent svært rosende omtale. Og høy rotasjon på så vel tysk som engelsk radio.

«Tell A Lie» overgår i mine ører forgjengeren. Elektro-popen er ennå mer elegant, og ikke minst; ettertenksom.

Begge singlene er hentet fra hennes kommende debut-EP. Vil man høre mer av henne før den tid kan man ta turen til Mono i Oslo den 15. november. Farao er også et av navne man allerede nå kan notere seg at man vil se på By:Larm på nyåret.

Å være en ung mann

Først publisert hos Spirit 20.09.13
nadine-sha

En av årets mest bemerkelsesverdige trender er kvinner, som synger rollen som mann.

Tre av de låtene jeg har likt best de siste månedene har vært laget av kvinnelige musikere. De har alle sunget om hvordan det er å være mann. Ikke sett utenfra, men i førsteperson, entall.

Det nest beste, bitreste sporet på Austras finfin Olympia heter «I Don’t Care (I’m A Man)». Neko Case har låten «Man» der hun ikke tøffer seg når hun sier «I’m A Man/That You Rised Me To Be». Det er så tøff hun er.

Det britiske stjerneskuddet Nadine Shah har en mindre bitende, men mørkere, melankolsk tilnærming til å kle seg musikalsk opp i det andre kjønn.

Britisk presse har vært over seg av godord om hennes debutalbum; «Love Your Dum And Mad». Det kommer til å få en pen plassering når min årsbesteliste skal skrives, også. Det er sterkt, det er sårt, det er savn. I hver ladede undertone er det gotisk lengsel. Og så er det stemmen hennes da.

Platens råeste låt er «To Be A Young Man Again». Her er hun en gammel mann som lengter tilbake til sine glansdager, med alt det erotiske vemod det kunne innebære.

Du får ikke lyst til å bli en eldre mann av å høre den. Men du får lyst til veldig mye annet. Ikke minst å høre mer av Nadine Shah.

Gylden høst

Først publisert hos Spirit 12.09.13

CDSTUMM356_promopic

Goldfrapp har igjen laget et gullkantet album.

Alison Goldfrapp og Will Gregory slapp sitt sjette studioalbum denne uken. Det har navnet «Tales of Us. En tittel som sammen med det duse coveret lett leder tankene mot det drømmende og eventyrlige. Og dermed hinter om at dette kan likne på det bandet gjorde i debuten, og ikke minst, «Seventh Three», en av forrige tiårs finere utgivelser.

Førsteinntrykket holder seg gjennom hele skiva. Den er i tillegg nær, med en anelse mer finstemt poesi enn tidligere nevnte plater.
«Tales of Us» byr ikke på noen større utskeielser. Det er delikat, elektronisk drømmende elektro-pop fra første fortelling om «Jo» til den avrundes med historien om «Clay». Samtidig er det en gjennomgående behersket intensitet, som gjør at det som tilsynelatende er ensformig over tid blir mangefasettert. Tonene bærer så vel brennende lengsler som de filmatisk, fremstilte (for)tapelser. Sistnevnte gjerne i sort/hvitt.

Albumet har da også fått en egen film laget etter seg. Den vil bli satt opp på kino i løpet av høsten. Om det også blir i Norge er ennå ukjent. Jeg skal uansett se den.

Selv om bildene musikken fremkaller sannsynligvis er finest.

Broen / Invader Ace – The Split Jump Drug EP

Først publisert hos Spirit 04.09.13

Foto: Sara Spilling
Foto: Sara Spilling

Det skjer mye musikalsk morsomt i Trondheim for tiden.

I siste utgave av Spirit trakk musikkredaktøren frem LoveLoveLove som noe å glede seg i høst. Dette Trondheimsbandets label; Kakaomusikk, har imidlertid flere interessante navn i den såkalte stallen.

Ikke minst bandet Broen. 6. september utgjør de den ene halvdelen av titommeren: «The Split Jump Drug EP. De øvrige to sporene kommer fra Invader Ace. Og uten forkleinelse til sistnevntes så visst fengende dansemusikk, det er Broen som virkelig fester seg.

Plateselskapet omtaler dem som en pionerjolle i det norske musikkfarvannet. Jeg skal ikke si det er treffende, all den tid det i grunn er en temmelig traust båttype. Men det er et morsomt ordspill på et band som med sin blanding av spoken-words, elektro-pønk og eksperimentell afro-pop gjør noe ganske musikalsk vågalt.

Rett nok kan man trekke linjer mot noen sterke kvinner fra 70-tallet, og til dels 90-tallsundergrunn, så helt nytt er deres samfunnsengasjerte uttrykk ikke. Det gjør dem imidlertid ikke mindre spennende. Og man må ganske enkelt digge tekstlinjer som:

What/What is my point?!/ Do I Even Have one…/Whatever/ Oh/ Feminism/

Linjen er hentet fra «Just Like Coco», sistelåten på nevnte EP. Det er en slik låt som burde bli en hit. En slik skikkelig stor hit.

Broen består for øvrig av Anja, Marianna, Heiða, Lars Ove og Hans. De har også spilt i Ósk, Snøskred, Your Headlights Are On og Moskus.

Politisk pop

Først publisert i Spirit 22.08.13
stian fjelldal

Kan man fortsatt lage god politisk pop i verdens rikeste land?

Det er noen tiår siden sist det var store protestbølger i norsk popmusikk. Det har rett nok vært noen hederlige unntak for politiske meldinger å spore i mellomtiden. Særlig innenfor rap- og hiphop. Men selv fra de kanter har man ikke hørt stort om sosiale problem, eller andre samfunnsorienterte tema i det siste.

Det er i det hele tatt ikke for mange ting å kjempe for i et samfunn som har alt. I hvert fall er det hva man blir fortalt. Og dermed kan man la musikere fra land hvor tilstandene ikke alltid er tilfredsstillende stå for fengende musikk med mer mening.
Sørlendingen Stian Fjelldal mener imidlertid det fortsatt skal være mulig å komme med hva han selv kaller prinsipielle stikk, i en ellers fornøyelig popinnpakning. Og det er nettopp hva han gjør med sin siste singel: «I verdens rigeste land». Med stort hell.

Bakgrunnen for låten er kontrasten mellom de mange millioner arbeidsledige ungdommene lenger sør i Europa, og at man i Norge har navere.

Forskning viser nå at sistnevnte kanskje ikke er det problemet som ble hevdet. Slikt kan imidlertid ikke komme i veien for en god historie. Som denne låten jo også er.

Dessuten er teksten uansett litt sann. I hvert fall om man legger den som soundtrack til årets valgkampdekning. Og det synes jeg man burde.

Afrikanske toner på Øya

Først publisert hos Spirit 31.07.13

Ben Zabo
Ben Zabo

Hey – Øyafestivalen har tredoblet antall afrikanske artister i år.

Øyafestivalen har tidligere, i likhet med så mange andre populærmusikkfestivaler, høstet kritikk for å være for vestlig sentrerte i sin booking. I år skal de derimot ha ros for å hente inn hele tre afrikanske band.

I fjor var maliske Tamikrest eneste band med adresse Afrika. Og det så noen dager stygt ut for årets fine statistiske vekst da kongolesiske Konono No. 1 nylig trakk seg. De har imidlertid blitt finfint erstattet av Jagwa Music, fra Tanzania. Et band jeg for øvrig finner det langt lettere å feste til, enn den første bookingen.

De to øvrige bandene er Jupiter & Okwess International fra Kongo, og maliske Ben Zabo. Sistnevnte er uavhengig av sjanger en av årets Øya-artister jeg er mest spent på høre. Han har nemlig i motsetning til de fleste andre kjente maliske band ikke røtter i ørkenrock, men har beveget seg i retning 70- og 80tallets afrobeat og funk. Det høres fint ut på plate. Alle rykter hinter derimot at dette er en dans live.

Uansett er disse bandene fine eksempler på at den urbane musikken som kommer fra det afrikanske kontinentet er vel verd å låne så vel øre som dansefot til.

Jagwa Music:

Ben Zabo:

M.I.A. – Bring The Noize

Først publisert hos Spirit 26.02.13

mia bilde

Ny singel, ny video, og sannsynligvis ny plate fra M.I.A.

En hver ny video fra M.I.A. er en intens opplevelse. Og jeg tror nesten hver eneste av dem har et skikkelig wow-øyeblikk. Så også med «Bring The Noize» som ble sluppet forrige uke, og fikk denne helt fabelaktige videoen i går.

Albumet «Matangi» skulle egentlig allerede ha kommet. Men uvisst av hvilken grunn kommer det tidligst til høsten. Ryktene sier at det er plateselskapet som ikke er fornøyd. Akkurat det er ganske uforståelig når man hører denne ravende låta.

Hun er ei rå dame, M.I.A. Her er hun også rosa-lekker.

Bendik – Jeg tror det blir bra igjen

Først publisert hos Spirit 19.06.12

bendik bilde

En lysere fremtid fra Bendik.

Det er en klisje dette med den lidende kunstner. Den er imidlertid ganske sann i tilfellet Bendik. Også den delen som tilsier at det kommer noe godt ut av all smerten.

Bendik, eller Silje Halstensen som hun egentlig heter, ga i fjor ut det lovende, heftige og ubehagelige albumet «Drømmen gjør meg ingenting». Det, og særdeles rosende omtaler for live-opptredener, fører henne denne sommeren til både Roskilde, Hove, Træna, Slottsfjell, Volum og Pstereo. Et av de stedene har i hvert fall jeg tenkt å få Bendik med meg.

Aller mest fordi hun helt sikkert kommer til å spille singelen som ble sluppet 14. juni.

«Jeg tror det blir bra igjen» er ikke direkte lystig. Men den slipper litt lys inn i den mørke, kjølige ambient-rocken. Og de deilig, seigt optimistiske synthene gjør at jeg tror det kan bli riktig bra å følge Bendik fremover.

Rumble In Rhodos – Mannequins of Memory

Først publisert hos Spirit.

ramble in rhodos

Follo-bandet har sluppet en heftig god smakebit fra jubileumsalbumet som kan ventes i oktober.

Rumble In Rhodos har 10års jubileum som artister. Det markerer de med plateslipp 4. oktober. Denne uken kom første feirende låt derfra.

«Mannequins of Memory» er som resten av plata- og deres bejublede forrige utgivelse – blitt til i samarbeide med produsentene Erlend Mokkelbust og Anders Tjore i Kryssild. Og jeg omskriver lett fra pressemeldingen:

Rumble In Rhodos låter her som et band på høyden av seg selv.

Den elektrofiserte danserocken de tidligere har signert med, har tatt noen fengende trinn i retning pop. Det gjør dem i grunn bare ennå lettere å like.
https://soundcloud.com/cosmosmusicgroup/rumble-in-rhodos-mannequins-of

Blogg på WordPress.com.

opp ↑