Øyafestivalen 2013 er historie. Men for en fin historie det har vært.
Dette var siste året festivalen holdt til i Middelalderparken. Siste år hvor jeg husker hvor scener og boder er plassert, likt som året før.
Den største forskjellen i en park som allerede har krympet litt av Jernbaneverkets arbeider var flyttingen av gjesteområdet. Man så ikke lenger mot Enga, men mot lyden fra siden av Sjøsiden. Dermed ble det mindre henging der, og mer ute i festivalområdet. Slett ingen dum ting det.
I år, som alle tidligere år, endte jeg med å ikke følge opp en ambisiøs timeplan. Noe falt ut, og annet kom til. Og det var i sistnevnte noen av de største positive overraskelsene skulle komme. Mens et par av de planlagte var mer forglemmelige enn forventet. Den som levde minst opp til forventinger var typisk nok den ene jeg anmeldte for GAFFA. Grimes var skjemmet av dårlig lyd, noe som slett ikke var et problem for de fleste andre.
Den perfekte konserten skulle imidlertid komme først sent lørdag kveld. Shining. Som jeg med mine svartjazzfordommer hadde vurdert å hoppe over. Men fordommer står for fall som det heter. Det jeg finner for dystert sånn i det daglige, lyste fra Sjøsiden. Det var fortsatt mørkt, rått, og brutalt eksprimienterende. Men det var også så vidunderlig mye mer.
Facebook-delingen av omtale fikk følgeteksten: Nyfrelst fan.
En annen nyoppdagelse, men som var ment, siden jeg fatisk kjente til mer enn albumet, var Nils Bech. Det var ganse enkelt en WOW-konsert. Eventuelt forstått som en outrert, fabelaktig og vovet forestilling.
I det hele tatt var fredagen en fin dag, hvor jeg fulgte opp nesten alle planer. Også den om å slippe min pantende sønn friere. Festivalen skal ha all ros for i år igjen gjøre det mulig for kidsa (og eventuelle andre) å tjene noen slanter på litt miljøvennelighet. I tillegg er det trygt å slippe det 9 årige barnet litt av syne, i hvert fall frem til det fyller seg helt opp.
Han har for øvrig helt egne meninger om konsertene. Han likte det meste vi så onsdagen, inkludert Blakc Debbath som vi mest gikk forbi. Han likte virkelig ikke Quadron, mens Kraftwerks 3D-effekter falt mer i smak hos ham, enn for meg som alt hadde sett dem på Roskilde. Ben Zabo og Phosphorecent var vi derimot helt enige om at var riktig så fint.
Det var færre typiske indie-band med den klassiske outfitten enn tidligere. Men nevnte Phosphorecent kunne – som skrevet underveis – gått rett inn i rollen som tradisjonell posterboy. Hun som skulle, og kunne, vært den kvinnelige motparten; Cat Power, valgte jeg delvis bort, da de par låtene jeg hørte, på ingen måte kunne måle seg med den mørke elektronika-opplevelsen Snasen ga meg på Klubben like før. Der snakker man festivalsen minst ventede høydepunkt. Mest fordi det i programmet sto henvisninger til hiphop. Det var det jo ikke – Snasen var bedre enn som så.
Festival handler ikke bare om musikk. Selv om den er viktigst. Det er også alle menneneskene. Dem man treffer så vel mellom som under konsertene. Igjen har det vært en mengde hyggelige møter. Som bidrar til å gjøre Øya, om mulig, ennå bedre.
I tillegg kommer jo all lyden det bare blir broker av. En låt her, en gjenklang fra barcode der. Konsertene jeg kommer for sent til, eller går for tidlig fra, til å dele noe som helst mer enn kanskje et bilde på instagram om. Men det er fint alt det og.
Dessuten. Jeg kom meg inn på Dirty Beaches på Øyantt på Revolver, før den ble utsolgt. Og så to tause, mutte menn flankere en vokalist som skyggebokset både veggen bak, den imaginære på siden, og mot publikum, mens den skurrende, vrengte lyden vokste. Han gikk ned i blant oss, og slo i taket. Og han kjørte sine egne to(!) innadvent jublende ekstranummer.
Det var klamt, klaustrofobisk og helt til å miste pusten av. Også på den gode måten.
Så da gjenstår det bare å si: Stor takk Øyafestivalen 2013! Vi sees i Tøyenparken neste år!
Nedenfor følger videoer/musikk fra noen av artistene som gjort best inntrykk.
Alle bloggpostene fra festivalen er samlet på denne siden over her.
