Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

øya2013

Takk Øyafestivalen 2013

Nils Bech. Sjøsiden.
Nils Bech. Sjøsiden.

Øyafestivalen 2013 er historie. Men for en fin historie det har vært.

Dette var siste året festivalen holdt til i Middelalderparken. Siste år hvor jeg husker hvor scener og boder er plassert, likt som året før.

Den største forskjellen i en park som allerede har krympet litt av Jernbaneverkets arbeider var flyttingen av gjesteområdet. Man så ikke lenger mot Enga, men mot lyden fra siden av Sjøsiden. Dermed ble det mindre henging der, og mer ute i festivalområdet. Slett ingen dum ting det.

I år, som alle tidligere år, endte jeg med å ikke følge opp en ambisiøs timeplan. Noe falt ut, og annet kom til. Og det var i sistnevnte noen av de største positive overraskelsene skulle komme. Mens et par av de planlagte var mer forglemmelige enn forventet. Den som levde minst opp til forventinger var typisk nok den ene jeg anmeldte for GAFFA. Grimes var skjemmet av dårlig lyd, noe som slett ikke var et problem for de fleste andre.

Den perfekte konserten skulle imidlertid komme først sent lørdag kveld. Shining. Som jeg med mine svartjazzfordommer hadde vurdert å hoppe over. Men fordommer står for fall som det heter. Det jeg finner for dystert sånn i det daglige, lyste fra Sjøsiden. Det var fortsatt mørkt, rått, og brutalt eksprimienterende. Men det var også så vidunderlig mye mer.

Facebook-delingen av omtale fikk følgeteksten: Nyfrelst fan.

En annen nyoppdagelse, men som var ment, siden jeg fatisk kjente til mer enn albumet, var Nils Bech. Det var ganse enkelt en WOW-konsert. Eventuelt forstått som en outrert, fabelaktig og vovet forestilling.

I det hele tatt var fredagen en fin dag, hvor jeg fulgte opp nesten alle planer. Også den om å slippe min pantende sønn friere. Festivalen skal ha all ros for i år igjen gjøre det mulig for kidsa (og eventuelle andre) å tjene noen slanter på litt miljøvennelighet. I tillegg er det trygt å slippe det 9 årige barnet litt av syne, i hvert fall frem til det fyller seg helt opp.

Han har for øvrig helt egne meninger om konsertene. Han likte det meste vi så onsdagen, inkludert Blakc Debbath som vi mest gikk forbi. Han likte virkelig ikke Quadron, mens Kraftwerks 3D-effekter falt mer i smak hos ham, enn for meg som alt hadde sett dem på Roskilde. Ben Zabo og Phosphorecent var vi derimot helt enige om at var riktig så fint.

Det var færre typiske indie-band med den klassiske outfitten enn tidligere. Men nevnte Phosphorecent kunne – som skrevet underveis – gått rett inn i rollen som tradisjonell posterboy. Hun som skulle, og kunne, vært den kvinnelige motparten; Cat Power, valgte jeg delvis bort, da de par låtene jeg hørte, på ingen måte kunne måle seg med den mørke elektronika-opplevelsen Snasen ga meg på Klubben like før. Der snakker man festivalsen minst ventede høydepunkt. Mest fordi det i programmet sto henvisninger til hiphop. Det var det jo ikke – Snasen var bedre enn som så.

Festival handler ikke bare om musikk. Selv om den er viktigst. Det er også alle menneneskene. Dem man treffer så vel mellom som under konsertene. Igjen har det vært en mengde hyggelige møter. Som bidrar til å gjøre Øya, om mulig, ennå bedre.

I tillegg kommer jo all lyden det bare blir broker av. En låt her, en gjenklang fra barcode der. Konsertene jeg kommer for sent til, eller går for tidlig fra, til å dele noe som helst mer enn kanskje et bilde på instagram om. Men det er fint alt det og.

Dessuten. Jeg kom meg inn på Dirty Beaches på Øyantt på Revolver, før den ble utsolgt. Og så to tause, mutte menn flankere en vokalist som skyggebokset både veggen bak, den imaginære på siden, og mot publikum, mens den skurrende, vrengte lyden vokste. Han gikk ned i blant oss, og slo i taket. Og han kjørte sine egne to(!) innadvent jublende ekstranummer.

Det var klamt, klaustrofobisk og helt til å miste pusten av. Også på den gode måten.

Så da gjenstår det bare å si: Stor takk Øyafestivalen 2013! Vi sees i Tøyenparken neste år!

Nedenfor følger videoer/musikk fra noen av artistene som gjort best inntrykk.
Alle bloggpostene fra festivalen er samlet på denne siden over her.

Shining:

Phosphorecent:

Nils Bech:

Laura Mvula:

Snasen:

Ben Zabo:


Alabama Shakes
:

Shining. Sjøsiden. Øyafestivalen.

image

Råskap satt i melodisk system. Så enkelt, så vanskelig.

Jeg innrømmer det. Jeg har ikke lånt for mange ører til Shining tidligere. De to de får nå, er derimot henført.

Dette er nok fortsatt ikke noe jeg anbefaler til hjemmebruk, om det ikke skulle være voldsomt bruk for det.

Inntatt fra en scene derimot, da snakker vi noe vellystig annet. Da forstår man hvorfor disse gutta får stipender, støtte og nesegrus ros kastet etter seg.

Feks er den saxsolo-introen nå akkurat så skrudd sexy at den skinner. Gjennom lekkert støy.

Så får jeg en uansteneig lyst til å ta strikken av håret, og gjøre som jeg gjorde i de mer hardrockende gamle dager. For dette er lyd som skapt for å poge. Også.

Men mest er det jazzen jeg liker da, nå. I den skinnende, vidunderlig harde, hesblesende, rå rocken.

Nyfrelst.

Razika. Enga. Øyafestivalen

image

For et par år siden så jeg Razika på lille Klubben. Nå står de på hovedscenen. Det kler dem bedre.

Deres utadvendte  bergenske ska-pop simpethen gjør seg med himmelen som tak, om enn den er aldri så grå. Man blir musikkglad uansett.

Vokalist Marie forteller selv at de har vært her siden 16åringer, men aldri trodd de skulle stå på Enga. Kanskje like lite som han de synger «Aldri blir du min». Men det er som i låten de følger opp med fra den nye skiva: «Oss to for alltid».

Selv intendert humor er riktig.

Og Razika er aller mest alldeles musikalsk morsomt. Men det hadde for konsertens del nesten vært gøyere om de ikke hadde gjemt bort «Vondt i hjertet» så det tok et par refreng før folk var oppmerksomme nok til å få allsangen med.

Men de er kanskje lei den. For neste beskjed var om at de sunget mye om gutter, så det var på tide å synge litt om Jenter. (!)

Deretter fikk tromisen fengende fortalt at det er «Deg eg vil ha», før vokalisten tok over igjen på «Vet ikkje».

Jeg vet imidlertid at det er slik ska man vil ha. Og når de avslutter med å synge at de alltid kommer tilbake i «Oslo», tross alt osv, så er det bare å svare: Velkommen igjen!

PS. Bildet er tatt fra presseteltet ved konsertstart.

Mona & Maria, Enga, Øyafestivalen

image

Mona & Maria har laget et av årets finere folk-pop album. Det er dermed bare som forventet at det de gjør foran et nesten ulovlig glissent Enga, også er nettopp fint.
Dessverre er det heller ikke mer enn det. Det til tross for at de har et halvt orkester med seg på scenen.

Sistnevnte hjelper dog på for å skape litt såkalt flytende hippie-atmosfære som når også dem sittende på plenen der lenger bak.

Det låter pent, pyntelig og sommerlig. Og om jeg omstiller til at festivsllørdagen er som søndag å regne. Så er det lett å tenke at dette sånn sett nesten låter perfekt. Men i storformat, også bare nesten.

Tønes. Enga. Øyafestivalen

image

Nettopp spilte man «Yatzy» med Tønes på Enga. Og allerede sier han: «Eg går å legger meg».

Så skynder han seg å spille to trivelige låter til.

Jeg angrer ennå mer på at jeg kom for sent til å høre mer av denne hverdagens visekunstner. Og  ordsmeden.

Han avslutter med å lære oss hvordan man koker, og at man slett ikke gjør det likt.

Det å få noe så enkelt til å kjennes så viktig er mer enn svingende kokekunst.

Det er som damen ved siden av våger seg på å si halvhøyt: Me likar deg Tønes.

Og ps. Skryt til Erlend Aasland på bl.a banjo.

Nils Bech. Sjøsiden. Øyafestivalen

image

Jeg rakk se to bisarre minutter av Nils Bech på Roskildes minste scene. Da jeg så det også var palmer i handlevogn på scenen her visste jeg likevel ikke hvilken vidunderlighet jeg gikk til.

Kun i kraft av egen stemme får han de mange tusen, og så altfor få, fremøtte til tysthet. Så la han seg ned, i fosterstilling for å fremføre neste skjønt skjøre låt. Etter hvert også til den finurligste akrobratikk.

Det er som jeg forråder den oppmerksomhet jeg mener gi ham, hver gang jeg lar blikket vandre fra hans vandrende figur.

Og ennå har jeg altså ikke nevnt den symfoniske elektronikaen.

Det er ikke at den forsvinner i veivende palmeblader, gardintrapp, sakser, eller annen dekadense. De utfyller hverandre, dekorasjonen og den musikalske deiligheten.

Heldige var dem som fikk planter for seg i instrimuntalrommene.

Han kan leke den godeste Bech. Med så vel form, som alle andre uttrykk. Og her vil vi leke med. Mer.

Tilføyelse etter publisring, men fortsatt med en vovet mann på scenen. Som nettopp sa med skjorten halvt over hodet: Det er som Ibiza dette her.

Akkurat det kan jeg ikke si om stemmer. Men at han skapte sexy klubbstemning til langt opp på tribunen, det er visst.

Jagwa Music. Vika. Øyafestivalen

image

Da jeg omsider kom meg gjennom den brede køen som var på vei mot Enga, hadde Jagwa Music allerede startet å musikkfeste.

Det var imidlertid ikke noen grunn til å la være å la seg rive litt med på rytmer som ment for rytmiske bevegelser.

Dessverre ble man ikke medrevet så lenge, til tross for vokalistens street-cred-utstråling.

Ensformigheten i all perkusjonen,  som kan være trancenderende, ble her bare gjentagende.

På den annen side. Det sydet heller ikke i det hovedsakelig stillestående publikum. Meg selv inkludert. I hvert fall frem til nå mot slutten. Hvor det gynger litt, mer.

Thea & The Wild. Sjøsiden. Øyafestivalen

image

Dagens første konsert, ettersom to finfine låter med Hvitmalt Gjerde ikke teller.

Jeg sitter for anledningen på VG-tribunens bedagelige avstand. Den behagelige rockelyden flyter helt hit. Det er sol i sløye takter, sol i sinn, og ikke minst strålende solskinn.

Det er kanskje for tidlig på ettermidagen til at publikum ellers lar seg rive helt med. Men det er ikke Thea & The Wilds rockefot det står på.

Nå spiller de feks Cry Sometimes. Den er en tanke mørk. Den matcher likevel sollyset.

Snasen. Klubben. Øyafestivalen

image

Mens nesten alle jeg kjenner dro på Rodrigez, fikk jeg den gode ideen å gå på Snasen i den helt mørklagte Klubben.

Jeg angrer foreløbig ikke.

Det er nemlig nå mulig å se mannen med bassgitar bak all elektronikken. Og han vet å traktere den.

I grunn trenger man uansett ikke løfte blikket, så mye. Dette er semi-organisk lyd som er ment å kjennes på kroppen. Det føles.

Når det baksatte scenelyset så styrkes, og viser en kvinnelig vokalist og en fyr til på gitar, så løftes likevel den nær sagt dysfunksjonelt dystre konsertopplevelsen.

Med fare for å foregripe de neste 20 minuttene konstatere jeg: Snasen  er en elektro-rocket svartekunstner.

Og som man sier på dialekten der jeg kommer fra. Slik musikkmagi er skikkelig snasent.

Oversatt: Et sted mellom strålende, lekkert og deilig.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑