Dagens første konsert, ettersom to finfine låter med Hvitmalt Gjerde ikke teller.

Jeg sitter for anledningen på VG-tribunens bedagelige avstand. Den behagelige rockelyden flyter helt hit. Det er sol i sløye takter, sol i sinn, og ikke minst strålende solskinn.

Det er kanskje for tidlig på ettermidagen til at publikum ellers lar seg rive helt med. Men det er ikke Thea & The Wilds rockefot det står på.

Nå spiller de feks Cry Sometimes. Den er en tanke mørk. Den matcher likevel sollyset.