Mens nesten alle jeg kjenner dro på Rodrigez, fikk jeg den gode ideen å gå på Snasen i den helt mørklagte Klubben.

Jeg angrer foreløbig ikke.

Det er nemlig nå mulig å se mannen med bassgitar bak all elektronikken. Og han vet å traktere den.

I grunn trenger man uansett ikke løfte blikket, så mye. Dette er semi-organisk lyd som er ment å kjennes på kroppen. Det føles.

Når det baksatte scenelyset så styrkes, og viser en kvinnelig vokalist og en fyr til på gitar, så løftes likevel den nær sagt dysfunksjonelt dystre konsertopplevelsen.

Med fare for å foregripe de neste 20 minuttene konstatere jeg: Snasen  er en elektro-rocket svartekunstner.

Og som man sier på dialekten der jeg kommer fra. Slik musikkmagi er skikkelig snasent.

Oversatt: Et sted mellom strålende, lekkert og deilig.