Råskap satt i melodisk system. Så enkelt, så vanskelig.

Jeg innrømmer det. Jeg har ikke lånt for mange ører til Shining tidligere. De to de får nå, er derimot henført.

Dette er nok fortsatt ikke noe jeg anbefaler til hjemmebruk, om det ikke skulle være voldsomt bruk for det.

Inntatt fra en scene derimot, da snakker vi noe vellystig annet. Da forstår man hvorfor disse gutta får stipender, støtte og nesegrus ros kastet etter seg.

Feks er den saxsolo-introen nå akkurat så skrudd sexy at den skinner. Gjennom lekkert støy.

Så får jeg en uansteneig lyst til å ta strikken av håret, og gjøre som jeg gjorde i de mer hardrockende gamle dager. For dette er lyd som skapt for å poge. Også.

Men mest er det jazzen jeg liker da, nå. I den skinnende, vidunderlig harde, hesblesende, rå rocken.

Nyfrelst.