Jeg rakk se to bisarre minutter av Nils Bech på Roskildes minste scene. Da jeg så det også var palmer i handlevogn på scenen her visste jeg likevel ikke hvilken vidunderlighet jeg gikk til.

Kun i kraft av egen stemme får han de mange tusen, og så altfor få, fremøtte til tysthet. Så la han seg ned, i fosterstilling for å fremføre neste skjønt skjøre låt. Etter hvert også til den finurligste akrobratikk.

Det er som jeg forråder den oppmerksomhet jeg mener gi ham, hver gang jeg lar blikket vandre fra hans vandrende figur.

Og ennå har jeg altså ikke nevnt den symfoniske elektronikaen.

Det er ikke at den forsvinner i veivende palmeblader, gardintrapp, sakser, eller annen dekadense. De utfyller hverandre, dekorasjonen og den musikalske deiligheten.

Heldige var dem som fikk planter for seg i instrimuntalrommene.

Han kan leke den godeste Bech. Med så vel form, som alle andre uttrykk. Og her vil vi leke med. Mer.

Tilføyelse etter publisring, men fortsatt med en vovet mann på scenen. Som nettopp sa med skjorten halvt over hodet: Det er som Ibiza dette her.

Akkurat det kan jeg ikke si om stemmer. Men at han skapte sexy klubbstemning til langt opp på tribunen, det er visst.