This love is for real..

Lyder utgangen på første låt, og nå fire sanger ut, og etter en knallstø fremføring av Comeback Kid er det gjensidig indie-kjærlighet å spore.

Egentlig skulle jeg jo vært borte på Pavillion og sett Aurora, men så kom dette behovet for både mat og slike lune harmonier og tok over viljen. Men her er ingen anger i regnet teltduken gjør meg forskånet for. Særlig ikke når van Etten inderligjør linjer som We All Make Mistakes, med gitarenes understøttende forsikringer om at det er helt greit. For dette er jo så mye mer en greit. Det er bra. Veldig tilstedeværende bra!

Energien er i stemmen, kraften modnes i møte med kompet. Kommunikasjonen for øvrig i utadvendte bevegelser, det være seg om hun er uttrykksfull, med eller uten gitar, i front eller bak elpianoet. Musikken har rockestyrken til å tale besnærende for seg selv. Også i innstrumentaljamstrekket som med tyngde sklir over i Hands.

Så tar hun det hele ned. Til en låt som kom da hun var tre år. Men like relevant i dag, som hun sier, hvor heldige vi er i denne teltbobla, mens andre steder i verden undertrykkes og Trump er president, men hun har tro på en bedre verden, hun må, for sønnens skyld være positiv. Derfor også denne sårt, tiltrengte tolkningen av Sinead O’Connors Black Boys on Mopeds.

Det er bare så vidunderlig riktig at den følges opp av Seventeen, denne deilige refleksjonen over hva som har vært, og det som skal komme, av egne erfaringer og de kommende generasjonsers levde liv. Nevnte jeg gåsehud, igjen. Emosjonell rørelse. (Be)rørt! Når hun lener seg frem og viser at dette betyr noe. Både før, i og etter:

Everytime the Sun Comes Up.

Og det er ikke bare jeg som smilende tørker en tåre. Det gjør tyveognoeåringen i gul regnfrakk, like mye som femtiåringen i skorte, like bortenfor også.

Dette grepet av tradisjonell, god låtskrivingskunst og formidlingsevne har fortsatt kraft. Til slikt.

Skrevet underveis, og publisert i det siste låt slår seg løs på denne konserten 4. juli, Roskildefestivalen.