Dette er konserten jeg har gledet meg mest til i år. Sågar grunnen til å være her.

Så leverer Rosalia til disse skyhøye forventninger?

To låter ut. Helt i teltkanten. Uten egentlig scenekontakt, og likevel et halvt telts mengde mennesker bak meg er svaret like rungende ja, som det taktfast ropes Rosalia, Rosalia rundt meg før inngangen til låten hun ellers gjør med James Blake.

(Innskutt fra slutten. Jada. JADA. herregud, over all forventning godt!! BM. hilsen: edru, men musikkberuset musikkskribent)

Og for en følelse i stemmen, i ekko-mottaket i publikum. Selv i disse rolige partier, før flamencounderlaget kommer i melodiøst, stormende, hviskende, herligheter.

For et vanvittig trøkk det er rundt meg, her, hver gang hun strekker stemmen, den, som all synkopenrt klapping til tross, er det strålende sentrum.

Dessuten kan hun snakke, selv med anpust, mellom låtene, hvor hun er fra, hvor godt det er å være her, oppriktig, og så ber hun om stillhet, fordi det som kommer er en tradisjonell sang, som bærer over flertallet, som er så ærefryktig tyste, unntatt i jubelbruset og kompklappingen som kommer, og kommer og kommer på riktig takt.

I dét det nesten blir for stille heves stemmen, den som har holdt hele Avalon i ånde, og popen trer frem og tilbake i flamencorus.

Så kom et av disse øyeblikkene som kanskje berører meg mellom hver glitch i produksjonen på sisteskiva, for her å få meg til å glippe vekk det som rører seg i øyekroken. Samtidig har hun skiftet fra rødt og flagrende, til svart, kroppsnært, for bare å understreke at denne musikken skal inn til skinnet, og lenger (inn)til.

Hey. Hey. Hey. Og hun stirer innspilt utover fra videoskjermen bak på scenen. En forsterket nærhet, før den fantastiske Bagdad (kanskje en av de fineste Cry me a river-coverene ever) får lov til å skinne gjennom allklapp og medsang, og oppbygning til nyere singel.

Deretter kan alle nok spansk til å mestre den oppfordrede koringen olé, olé, mens det svinges på både glass og hofter.

Hofter som får kjørt seg enda mer til Con Altura. Og at Cardi B om to minutter fyller Orange scene, det får vente, for jeg bare må ha med meg denne rødtlyskastende, hete versjonen av Malamente!

Phu. Takk. Rosalia, altså.

Skrevet underveis og publisert ved konsertslutt, Avalon, 3. juli, Roskildefestivalen