Frijazz-rave møter tyrkisk tradisjonsmusikk. Hva er det ikke å like, liksom?!

I fjor så jeg Paal Nilssen-Loves rytmiske eskapader forskyve støymusikken på samme scene. Dette er ikke så ulikt.

Konstrukt river også i både øreganger, intellekt og ikke minst hva som kunne vært av avslappet følelseliv. Det er nesten ikke til å tro jeg sitter så her smilende stille å skriver, ettersom, for mitt indre øye er jeg ravende på gulvet, som for øvrig forholder seg like forbausende i ro.

Faktisk er det langt færre allerede enn da jeg nettopp kom. Dette er så visst ikke taktarter som gir ved dørene, som det heter. Det gjør imidlertid ikke lyden mindre interessant her den vikler seg inn i sangtekniske særegenheter, som sklitakles av saksofonfløyelsganger og kontrabassvals. Herlighet.

Forestillingene om fysiske utageringer er erstattet av forfjamset pågående hakeslepp over rytmiske friheter i voldsom utfoldelelse.

Fint er det kanskje ikke. Men det er sann skjønnhet i de uskjønne skrikene.

(Ignorere at programmet nudger på Parquet Courts)

Gleden over å utsettes for noe som ikke ber om å bli likt, til og med like gjerne oppfordre til det innadvendte mislikte, er nok til å bli. Til å kjenne, ta inn, tilfredtillelsen av å ikke overlates til det likegyldige.

Skrevet underveis, og publisert mot slutten av konserte 4. juli. Roskildefestivalen.