Først publisert i Spirit 07.11.12

Søndag var Oslo World Music Festival over for denne gang. For min del ble den imidlertid avsluttet noe tidligere, med den fineste ørkenblues.

Dette var da nærmere bestemt fredag, og stedet var Crossroads der maliske Baboucar Traoré holdt konsert for andre dag på rad. Torsdagen hadde han til og med spilt langt over 2 timer, så forventningene var høye. Men de skulle også innfris.

Før jeg imidlertid fant frem til denne, rakk jeg en annen konsert. Den opprinnelige planen var å ta deler av to, men når Aziz Sammoui & University of Gnawa leverte så alldeles gode saker på Cosmopolite lot jeg retro-soul få være fint for noen andre, og ble værende nesten hele opptredende til ende.

Marrokanske Aziz Sahmaoui & University of Gnawa, er Sahmaouis soloprosjekt der han samarbeider med senegalesiske musikere. Resultatet er en fornøyelig blanding av de to lands musikktradisjon, og synthbasert retro-pop. Det låt suggerende, i tillegg var det særdeles dansbart, og hadde i grunn fortjent at flere hadde funnet veien fra stol til dansegulvet foran scenen. Sahmaoui og resten av bandet forsto imidlertid sitt publikum og fikk liv i klappende hender i stedet.

Det var dermed en overgang å løpe fra slik utadvendt gnawa og musikkglede til langt blåere toner. Men slikt er jo også en del av festivalsjarmen.

Omstillingen ble lettet av Trouré, som selv om han ikke varte like lenge på scenen som dagen før, var en opplagt eldre herre. Han ble for øvrig godt hjulpet av medmusikanten på munnspill. Trakteringen av det altfor ofte underkjente instrumentet var nemlig sterkt bidragende til at opplevelsen ble bedre enn bra. Dette var nemlig ørkenblues slik den er ment å være; varm, sanseslig og passelig sørgmodig.

Slik ble det en god inngang på helgen, og en for meg personlig, en strålende konsertavslutning på en av landets mest musikalsk spennende festivaler. Som det også er verd å nevne at vet å ta vare på de små kidsa, med et utmerket arrangement i Barnas verdensdager både lørdag og søndag på Grønland.