Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

owmf

Bella Ciao!

Goran Bregovic and His Wedding and Funeral Band gjorde en alldeles magisk opptreden under årets Oslo World Music Festival.

Hvor nydelig jeg virkelig syntes det var, er å lese hos GAFFA. Sjelden har jeg vel vært sikrere på et terningkast.

Låten jeg imidlertid bare må dele, er en slager fra 1. verdenskrig. Mitt forhold til Bella Ciao startet derimot tidlig på 2000-tallet. Da gjorde nemlig Anita Lane en ganske så anderledes sexy versjon på albumet Sex O’Clock. For øvrig et av mine favorittalbum, fortsatt.

Dette er den fortreffelige studioversjonen. Det Goran Bregovic gjorde med den live… Vel, jeg sliter fortsatt med pusten. Nyt!

Festival-blues

Først publisert i Spirit 07.11.12

Aziz Sammoui & University of Gnaw

Søndag var Oslo World Music Festival over for denne gang. For min del ble den imidlertid avsluttet noe tidligere, med den fineste ørkenblues.

Dette var da nærmere bestemt fredag, og stedet var Crossroads der maliske Baboucar Traoré holdt konsert for andre dag på rad. Torsdagen hadde han til og med spilt langt over 2 timer, så forventningene var høye. Men de skulle også innfris.

Før jeg imidlertid fant frem til denne, rakk jeg en annen konsert. Den opprinnelige planen var å ta deler av to, men når Aziz Sammoui & University of Gnawa leverte så alldeles gode saker på Cosmopolite lot jeg retro-soul få være fint for noen andre, og ble værende nesten hele opptredende til ende.

Marrokanske Aziz Sahmaoui & University of Gnawa, er Sahmaouis soloprosjekt der han samarbeider med senegalesiske musikere. Resultatet er en fornøyelig blanding av de to lands musikktradisjon, og synthbasert retro-pop. Det låt suggerende, i tillegg var det særdeles dansbart, og hadde i grunn fortjent at flere hadde funnet veien fra stol til dansegulvet foran scenen. Sahmaoui og resten av bandet forsto imidlertid sitt publikum og fikk liv i klappende hender i stedet.

Baboucar Traoré

Det var dermed en overgang å løpe fra slik utadvendt gnawa og musikkglede til langt blåere toner. Men slikt er jo også en del av festivalsjarmen.

Omstillingen ble lettet av Trouré, som selv om han ikke varte like lenge på scenen som dagen før, var en opplagt eldre herre. Han ble for øvrig godt hjulpet av medmusikanten på munnspill. Trakteringen av det altfor ofte underkjente instrumentet var nemlig sterkt bidragende til at opplevelsen ble bedre enn bra. Dette var nemlig ørkenblues slik den er ment å være; varm, sanseslig og passelig sørgmodig.

Slik ble det en god inngang på helgen, og en for meg personlig, en strålende konsertavslutning på en av landets mest musikalsk spennende festivaler. Som det også er verd å nevne at vet å ta vare på de små kidsa, med et utmerket arrangement i Barnas verdensdager både lørdag og søndag på Grønland.

Tøff Tijoux

Publisert hos Spirit 07.11.11

Chilenske Ana Tijoux blir omtalt som noe av det beste som har hendt hip-hopen det siste tiåret. Og etter hennes opptreden under Oslo World Music Festival lørdag, er det forståelig.

Ana Tijoux på Parkteateret

Ana Tijoux , eller Anamaria Merino som hun egentlig heter, fylte en knapp time på Parkteateret med poetisk flyt, og marsjerende latino-rytme. Hver stavelse var mettet med mening, og ble fremført med tilbakelent tyngde. Det var liten tvil om hvem som hadde kontroll der i lokalet.

Ikke uventet var de fleste av låtene hentet fra albumet med hennes fødeår som tittel; 1977. Det utkom så langt tilbake som i 2009, men har siden da gitt henne både Grammy-nominasjon og andre utvemerkelser. Førstnevnte omtalte hun for øvrig som latterlig, men gøy.

Tittelsporet var en mektig avslutning på hovedsettet, men før den tid hadde Tijoux levert massive versjoner av sårt tøffe «Avarcia» og «Crisis de un MC», samt fått frem allsangen til «Oulala». Og mellom låtene; som har lånt et mykt øre til 90-tallets hardbarkede utrykk, sjarmerte hun storveis på sin gebrokne engelsk.

Det var i det hele tatt en kveld i den gode hip-hopens tegn dette. Der Ana Tijoux viste på selvfølgeliste vis at sjangeren fortsatt har såvel politisk som personlig kraft. Og ikke minst at den gjør seg levende og vital for langt flere enn kidsa.

Konsert: Imam Baildi

I går kveld holdt greske Imam Baildi en nesten to timer lang forrykende konsert på Blå. Og jeg var der.

Rena Morfi og Imam Baildi på Blå

– Har dere det gøy, spurte Lysandros Falireas sånn midtveis i konserten, hvorpå et rungende ja ble parert med: «Det er godt, for det er ikke særlig morsomt hos oss.» Med uttalt henvisning til situasjonen i Hellas.

Det var imidlertid lite som minnet om den greske tragedien denne festaftenen på Blå, der dette elektronika-orkesteret spilte i anledning Oslo World Music Festival.

Elektronika er selvsagt et altfor smalt begrep på denne gjengen som blander greske slagere fra 30-40-50tallet, med balkan beats, middelhavsrytmer, mambo og hip-hop.

Konserten åpnet i instrumentalt balkantempo, før Rena Morfi entret scenen til mer rebetiko-rytmer. Hun fikk etter hvert selskap, og tidvis avløsning, av MC Yinka på vokal, og det hele ble den festligste sjangerblanding, over i mambo og hip-hop og tilbake i eleltronikautgaven av rebetiko igjen. Og i mellom var det brassøyeblikk, der både trompet og sax fikk glimre.

Det var ikke en dansefot som sto stille. Og når MC Yinka sa hopp, jynget det i gulvet. Hver gang.

Utenom disse korte mellomspillene på engelsk, kan jeg hverken si hva det ble sunget om, ei heller stort om hvilke sanger som ble spilt, utover at det var nesten hele det fabelaktige siste albumet The Imam Baildi Cookbook, inkl. «Egypt Strut». Dette ganske enkelt fordi jeg, i motsetning til flertallet av publikum for øvrig, hverken forstår gresk skrift eller tale.

Men at det var en helt rå versjon av La Rumba No Miente. Det kan jeg si.

Soul Is Heavy

I kveld spiller den nigerianske soul/blues/hip-hop/jazz-artisten Nneka på Parkteateret.

Jeg behøver vel ikke nevne at jeg ikke er så heldig å få sett henne. Ei heller hvor trist det i grunn er.

Jeg vil i stedet bare si, at dersom du har mulighet, er det på Parkteateret du bør innfinne deg i kveld. Egentlig. Og her hører du hvorfor: «Soul is Heavy» – tittelsporet fra hennes særs gode siste album.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑