Publisert hos Spirit 07.11.11

Chilenske Ana Tijoux blir omtalt som noe av det beste som har hendt hip-hopen det siste tiåret. Og etter hennes opptreden under Oslo World Music Festival lørdag, er det forståelig.

Ana Tijoux på Parkteateret

Ana Tijoux , eller Anamaria Merino som hun egentlig heter, fylte en knapp time på Parkteateret med poetisk flyt, og marsjerende latino-rytme. Hver stavelse var mettet med mening, og ble fremført med tilbakelent tyngde. Det var liten tvil om hvem som hadde kontroll der i lokalet.

Ikke uventet var de fleste av låtene hentet fra albumet med hennes fødeår som tittel; 1977. Det utkom så langt tilbake som i 2009, men har siden da gitt henne både Grammy-nominasjon og andre utvemerkelser. Førstnevnte omtalte hun for øvrig som latterlig, men gøy.

Tittelsporet var en mektig avslutning på hovedsettet, men før den tid hadde Tijoux levert massive versjoner av sårt tøffe «Avarcia» og «Crisis de un MC», samt fått frem allsangen til «Oulala». Og mellom låtene; som har lånt et mykt øre til 90-tallets hardbarkede utrykk, sjarmerte hun storveis på sin gebrokne engelsk.

Det var i det hele tatt en kveld i den gode hip-hopens tegn dette. Der Ana Tijoux viste på selvfølgeliste vis at sjangeren fortsatt har såvel politisk som personlig kraft. Og ikke minst at den gjør seg levende og vital for langt flere enn kidsa.