Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

hip-hop

Ganezha – Bossposer

Først publisert hos Spirit 24.10.13

Ganezha

Nok en bergenser mestrer hip-hop – på bergensk.

Ganezha mener, i følge presseskrivet, at han fyller et tomrom på Bergens urbane musikkscene. Det er nesten for beskjedent.

Inspirasjonskildene for den ubehagelig, elegante hip-hopen, med industrielle undertoner, skal visstnok være Daft Punk, Kendrick Lamar og Frode Grytten. Hvilken av dem som er mest fremtredende kan du jo dømme selv nedenfor.

Jeg synes uansett at Bossposer er skremmende lekre saker.

When Saints Go Machine – Love and Respect

Først publisert i Spirit 03.04.13

wsgm

Fabelaktig dansk elektro-popgruppe går hip-hop.

Det danske elektro-pop bandet When Saints Go Machine er snart klar med sitt tredje studioalbum. Deres forrige skive; Konkyle, var en av de fineste platene som kom i 2011. Så store forventninger er på sin plass.

Disse blir ikke mindre etter singelen som ble sluppet i påsken.

På «Love And Respect» har de fått med seg Killer Mike. Det er fortsatt er elektronika i bunn, men ellers er det et vesentlig stilskifte de har gjort. Dette er nesten helt hip-hop. Bare mer gatesmart.

Dronningemner

Det har vært mye jobb de siste par dagene. Gøy jobb, vel og merke.

Men likevel. Det er godt det er fredag, og bedre at jeg er hjemme. Med en viss tilfredshet i kroppen, over at noe i hvert fall gikk som det skulle. Tilfredstillende er det for øvrig også å høre på damene i THEESatisfaction.

Dette er en av de nye tilvekstene på SubPop-stammen. Og som så mange av deres nyere artister, beveger de seg i en jazza, soul-skeiv, sensuell og funky utgave av noe som nesten kan kalles post-hip-hop. Det burde heller ikke være noen overraskelse om man legger til at THEESatisfaction, før de albumdebuterte så flott i mars, har samarbeidet med Shabbaz Pallaces fra samme selskap. Men der stopper også en hver namedropping. For disse damene er i grunn heite nok i seg selv.

Dette er deres første, og alldeles fine, video. Låta heter QueenS. Og det er dermed overmåte fristende å si at de er på vei til å ta en eller annen lekker dronningkrone…

Bad Girls

Denne bloggposten kommer etter all sansynlighet til å oppdateres fredag. Da slipper nemlig M.I.A videoen til denne festen av en hip-hop-låt. – Og det ble den. [3/2/12]

«Live fast die young, bad girls do it well» synger hun. Og har så alldeles dansbart rett.

Kjetterske drømmer

Etter siste par dagers sensuelle delinger, er det på sin plass med noe ganske annet.

Her er derfor et par av italias store sønner Caparezza og Alboroise, i fint uhøytidelig hip-hop-lag. Sistnevevnte er for øvrig noe av det mest spennende som skjedd reggae de siste årene.

Låten «Legalize the premier» er hentet fra Caparezzas album fra i høst; Il sogno eretico, som også har sine andre høreverdige øyeblikk.

Tøff Tijoux

Publisert hos Spirit 07.11.11

Chilenske Ana Tijoux blir omtalt som noe av det beste som har hendt hip-hopen det siste tiåret. Og etter hennes opptreden under Oslo World Music Festival lørdag, er det forståelig.

Ana Tijoux på Parkteateret

Ana Tijoux , eller Anamaria Merino som hun egentlig heter, fylte en knapp time på Parkteateret med poetisk flyt, og marsjerende latino-rytme. Hver stavelse var mettet med mening, og ble fremført med tilbakelent tyngde. Det var liten tvil om hvem som hadde kontroll der i lokalet.

Ikke uventet var de fleste av låtene hentet fra albumet med hennes fødeår som tittel; 1977. Det utkom så langt tilbake som i 2009, men har siden da gitt henne både Grammy-nominasjon og andre utvemerkelser. Førstnevnte omtalte hun for øvrig som latterlig, men gøy.

Tittelsporet var en mektig avslutning på hovedsettet, men før den tid hadde Tijoux levert massive versjoner av sårt tøffe «Avarcia» og «Crisis de un MC», samt fått frem allsangen til «Oulala». Og mellom låtene; som har lånt et mykt øre til 90-tallets hardbarkede utrykk, sjarmerte hun storveis på sin gebrokne engelsk.

Det var i det hele tatt en kveld i den gode hip-hopens tegn dette. Der Ana Tijoux viste på selvfølgeliste vis at sjangeren fortsatt har såvel politisk som personlig kraft. Og ikke minst at den gjør seg levende og vital for langt flere enn kidsa.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑