Først publisert i Spirit 02.11.12

Maliske Fatoumata Diawara er en av de virkelig store stjernene under årets Oslo World Music Festival. Onsdagens nesten to timer lange konsert foran et utsolgt Parkteateret forklarte hvorfor.

Hun entret scenen alene med en kassegitar, og satte stemningen like blues-mykt som hun selv er slående vakker. Så kom backingbandet, med aner fra bl.a Frankrike, Kamerun og Madagaskar, som gjennom en øm og thight tilnærming til ørken-pop fikk henne til å skinne mer. For om enn de skal berømmes, var det ingen tvil om hvem som favnet publikum.

Fatoumata Diawara har en flott stemme, men i motsetning til så mange andre gode musikere brukte hun den til mer enn å sjarmere. Hun viste styrke, selvsagt gjennom musikken, men også i engasjementet hun fremviste for afrikanske kvinners rettigheter og sitt krigsherjede hjemland. Pakket inn i stadig voksende, vidunderlig varme lydbilder sang hun mot omskjæring, mot borgerkrig og for fred for de lidende barn. Dermed ble musikken også nødvendig på en annen måte enn det rent behagelige, som kanskje var det først iørefallende.

I alt alvoret viste hun også en ekte musikalsk glede, og ikke minst stor scenekunst. Etter hvert som konserten løftet seg langt utover popens rammer, danset hun den videre. Og tok publikum med seg. Hun tok oss også med på en leksjon i afrikansk grunnrytme og bluesens begynnelse, med tilhørende dansetrinn fra hele kontinent. Det var pent, men mest var det en formidabel oppvisning i musikkens grenseløse viktighet.

Hun visste også å hylle de sterke kvinnene som hadde banet vei for henne som malisk musiker. Men denne kvelden var det Fatoumata Diawara som fikk fortjent hyllest.