Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

Oslo world music festival

Festival-blues

Først publisert i Spirit 07.11.12

Aziz Sammoui & University of Gnaw

Søndag var Oslo World Music Festival over for denne gang. For min del ble den imidlertid avsluttet noe tidligere, med den fineste ørkenblues.

Dette var da nærmere bestemt fredag, og stedet var Crossroads der maliske Baboucar Traoré holdt konsert for andre dag på rad. Torsdagen hadde han til og med spilt langt over 2 timer, så forventningene var høye. Men de skulle også innfris.

Før jeg imidlertid fant frem til denne, rakk jeg en annen konsert. Den opprinnelige planen var å ta deler av to, men når Aziz Sammoui & University of Gnawa leverte så alldeles gode saker på Cosmopolite lot jeg retro-soul få være fint for noen andre, og ble værende nesten hele opptredende til ende.

Marrokanske Aziz Sahmaoui & University of Gnawa, er Sahmaouis soloprosjekt der han samarbeider med senegalesiske musikere. Resultatet er en fornøyelig blanding av de to lands musikktradisjon, og synthbasert retro-pop. Det låt suggerende, i tillegg var det særdeles dansbart, og hadde i grunn fortjent at flere hadde funnet veien fra stol til dansegulvet foran scenen. Sahmaoui og resten av bandet forsto imidlertid sitt publikum og fikk liv i klappende hender i stedet.

Baboucar Traoré

Det var dermed en overgang å løpe fra slik utadvendt gnawa og musikkglede til langt blåere toner. Men slikt er jo også en del av festivalsjarmen.

Omstillingen ble lettet av Trouré, som selv om han ikke varte like lenge på scenen som dagen før, var en opplagt eldre herre. Han ble for øvrig godt hjulpet av medmusikanten på munnspill. Trakteringen av det altfor ofte underkjente instrumentet var nemlig sterkt bidragende til at opplevelsen ble bedre enn bra. Dette var nemlig ørkenblues slik den er ment å være; varm, sanseslig og passelig sørgmodig.

Slik ble det en god inngang på helgen, og en for meg personlig, en strålende konsertavslutning på en av landets mest musikalsk spennende festivaler. Som det også er verd å nevne at vet å ta vare på de små kidsa, med et utmerket arrangement i Barnas verdensdager både lørdag og søndag på Grønland.

Fabelaktige Fatoumata Diawara – Konsertanmeldelse

Først publisert i Spirit 02.11.12

Maliske Fatoumata Diawara er en av de virkelig store stjernene under årets Oslo World Music Festival. Onsdagens nesten to timer lange konsert foran et utsolgt Parkteateret forklarte hvorfor.

Hun entret scenen alene med en kassegitar, og satte stemningen like blues-mykt som hun selv er slående vakker. Så kom backingbandet, med aner fra bl.a Frankrike, Kamerun og Madagaskar, som gjennom en øm og thight tilnærming til ørken-pop fikk henne til å skinne mer. For om enn de skal berømmes, var det ingen tvil om hvem som favnet publikum.

Fatoumata Diawara har en flott stemme, men i motsetning til så mange andre gode musikere brukte hun den til mer enn å sjarmere. Hun viste styrke, selvsagt gjennom musikken, men også i engasjementet hun fremviste for afrikanske kvinners rettigheter og sitt krigsherjede hjemland. Pakket inn i stadig voksende, vidunderlig varme lydbilder sang hun mot omskjæring, mot borgerkrig og for fred for de lidende barn. Dermed ble musikken også nødvendig på en annen måte enn det rent behagelige, som kanskje var det først iørefallende.

I alt alvoret viste hun også en ekte musikalsk glede, og ikke minst stor scenekunst. Etter hvert som konserten løftet seg langt utover popens rammer, danset hun den videre. Og tok publikum med seg. Hun tok oss også med på en leksjon i afrikansk grunnrytme og bluesens begynnelse, med tilhørende dansetrinn fra hele kontinent. Det var pent, men mest var det en formidabel oppvisning i musikkens grenseløse viktighet.

Hun visste også å hylle de sterke kvinnene som hadde banet vei for henne som malisk musiker. Men denne kvelden var det Fatoumata Diawara som fikk fortjent hyllest.

Brigitte. Blå. OWMF

image

Slik entra den franske eksprimentelle-pop-duoen Brigitte Blå nå. Før de kastet kappene og ble like glamorøse som den kabaretinspirerte elektro-popen som fremføres.

Mellom de elegant lekende låtene snakker de fransk med den største selvfølgelighet. Og selv de få i publikum som ikke forstår sjarmers til å gjøre det.

For dette er charmant. På ordentlig. Med trykk på arven fra den franske visetradisjonens mest innbydende sider. Med plass til flere flørtende smil og alvorlig underholdning. Og de søteste melodilinjer. Så spiller de min personlige favoritt: Battez Vous.

Smil. For resten av konserten bare nyter jeg. Skikkelig.

Ps. Mot slutten gjorde de en lekker versjon av George Michaels «I Want Your Sex». Det veier i grunn opp for en hver mindre ujevnhet man ellers kunne ha å innvende.

Mer Oslo World Music Festival i kveld. Derfor gjendeles denne fra fabelaktige franske Brigitte som spiller på Blå kl: 2330 i kveld. Det er det verd å holde seg våken for!

AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok -

I går kveld laget jeg, omsider, en spilleliste igjen. Det krever selvsagt en behind-the-scenes, eller som det heter på norsk; bakompost.

Listen som altså til slutt ble hetende Vårens ende, er dels en samling av siste måneders mest spilte og dels et forsøk på å lydlegge forventningene til noe som kanskje allerede har vært. I dette tilfellet kalt våren.

Men som med de fleste musikkvurderinger, som ikke tar for seg den rent tekniske utøvelsen, er det jo mine subjektive opplevelser jeg setter sammen. Mine minner som gir disse låtene et skjær av lys og vakker, men akk så kjølig, mainatt.

Samtidig håper jeg jo, at også andre enn meg vil (gjen)kjenne en melankolsk glede i nettopp dette låtutvalget.

Til slutt i dagens post, gjør jeg som et hvert bakommateriale med respekt for seg selv, bør gjøre. Jeg legger ved et pent, men likevel bortklipt stykke. Fra den franske folk-pop…

Vis opprinnelig innlegg 8 ord igjen

Fatoumata Diawara spiller på Parkteateret i kveld. Som jeg gleder meg!

AnaMe - Aslaug Olettes musikalske dagbok -

Perspektiv er ofte en fin ting.

Slikt kan man feks få av å lese bioen til maliske Fatoumata Diawara. Hun er skuespilleren som måtte rømme hjemlandet, da familien ikke ville ha en ugift kvinne på de skrå bredder. De ville faktisk ikke ha henne ugift en gang.

Vel ute i verden, primært Frankrike, ble hun også sanger. Så tok hun mot til seg og kjøpte en gitar. Og sett herfra, er det ikke en spesielt modig handling. Men der hun kom fra var, og noen steder fortsatt er, slikt forbeholdt menn.

Resultatet av dette er blant annet den sensuelle folk-låta «Kanou», fra EPen med samme navn. Debutalbumet kommer 19. september. Måtte det være like skjønt.

Vis opprinnelig innlegg

Blogg på WordPress.com.

opp ↑