Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

mali

Afrikanske toner på Øya

Først publisert hos Spirit 31.07.13

Ben Zabo
Ben Zabo

Hey – Øyafestivalen har tredoblet antall afrikanske artister i år.

Øyafestivalen har tidligere, i likhet med så mange andre populærmusikkfestivaler, høstet kritikk for å være for vestlig sentrerte i sin booking. I år skal de derimot ha ros for å hente inn hele tre afrikanske band.

I fjor var maliske Tamikrest eneste band med adresse Afrika. Og det så noen dager stygt ut for årets fine statistiske vekst da kongolesiske Konono No. 1 nylig trakk seg. De har imidlertid blitt finfint erstattet av Jagwa Music, fra Tanzania. Et band jeg for øvrig finner det langt lettere å feste til, enn den første bookingen.

De to øvrige bandene er Jupiter & Okwess International fra Kongo, og maliske Ben Zabo. Sistnevnte er uavhengig av sjanger en av årets Øya-artister jeg er mest spent på høre. Han har nemlig i motsetning til de fleste andre kjente maliske band ikke røtter i ørkenrock, men har beveget seg i retning 70- og 80tallets afrobeat og funk. Det høres fint ut på plate. Alle rykter hinter derimot at dette er en dans live.

Uansett er disse bandene fine eksempler på at den urbane musikken som kommer fra det afrikanske kontinentet er vel verd å låne så vel øre som dansefot til.

Jagwa Music:

Ben Zabo:

Fabelaktige Fatoumata Diawara – Konsertanmeldelse

Først publisert i Spirit 02.11.12

Maliske Fatoumata Diawara er en av de virkelig store stjernene under årets Oslo World Music Festival. Onsdagens nesten to timer lange konsert foran et utsolgt Parkteateret forklarte hvorfor.

Hun entret scenen alene med en kassegitar, og satte stemningen like blues-mykt som hun selv er slående vakker. Så kom backingbandet, med aner fra bl.a Frankrike, Kamerun og Madagaskar, som gjennom en øm og thight tilnærming til ørken-pop fikk henne til å skinne mer. For om enn de skal berømmes, var det ingen tvil om hvem som favnet publikum.

Fatoumata Diawara har en flott stemme, men i motsetning til så mange andre gode musikere brukte hun den til mer enn å sjarmere. Hun viste styrke, selvsagt gjennom musikken, men også i engasjementet hun fremviste for afrikanske kvinners rettigheter og sitt krigsherjede hjemland. Pakket inn i stadig voksende, vidunderlig varme lydbilder sang hun mot omskjæring, mot borgerkrig og for fred for de lidende barn. Dermed ble musikken også nødvendig på en annen måte enn det rent behagelige, som kanskje var det først iørefallende.

I alt alvoret viste hun også en ekte musikalsk glede, og ikke minst stor scenekunst. Etter hvert som konserten løftet seg langt utover popens rammer, danset hun den videre. Og tok publikum med seg. Hun tok oss også med på en leksjon i afrikansk grunnrytme og bluesens begynnelse, med tilhørende dansetrinn fra hele kontinent. Det var pent, men mest var det en formidabel oppvisning i musikkens grenseløse viktighet.

Hun visste også å hylle de sterke kvinnene som hadde banet vei for henne som malisk musiker. Men denne kvelden var det Fatoumata Diawara som fikk fortjent hyllest.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑