Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

parkteateret

John Grant. Til søndag. På Rockefeller

Til søndag. Altså søndag den 8. september. Da spiller John Grant på Rockefeller.

Det er bare noen få måneder siden sist han gjestet Oslo. Den gang på Parkteateret.

Jeg var der, for Gaffa. Jeg ga konserten 6 velfortjente stjerner.

Jeg skrev bl.a:

Det å nevne høydepunkt er egentlig ganske meningsløst. John Grant toppet nemlig seg selv, gang på gang. Likevel forsøker jeg meg på rekken «Why Don’t You Love Me» som ble fulgt av «Where The Dreams Og To Die» før han smilte seg messiansk inn i «GMF».

Sistnevnte kan du høre nedenfor. Den er hentet fra albumet: «Pale Green Ghosts» som fortsatt troner så helt øverst på min årsbesteliste.

Jeg skal selvsagt se ham til søndag, igjen. Det finnes knapt ord for hvor mye jeg gleder meg.

Tommy Tokyo. Parkteateret.

Tommy Tokyo

På fredag spilte Spellemannsprisvinner Tommy Tokyo for et helt utsolgt Parkteateret.

Jeg var ikke egentlig der for å skrive. Så dette er ikke en anmeldelse. Jeg må likevel dele noen ord om en konsert jeg under andre omstendigheter hadde gitt fem sterke stjerner.

Tommy Tokyo entret scenen alene, og dro tre låter før han inviterte bandet inn. Blant dem var det nydelige åpningsporet fra hans siste skive, Mighty Mother som også er å høre nedenfor. Resten av settet, med unntak av det første uttalte ekstranummeret, bidro for øvrig et utmerket band til at han fikk eie lokalet ennå mer.

Han ser ut som en gammeldags sjømmann, Tokyo. Og det ga en utvidet mening da han fortalte at nettopp det hadde vært hans fars yrke.

I hans eksentriske folkrock ligger – foruten de åpenbare amerikanske referanser – også mye av den slags viser som ble sunget av trubadurene blant dem som levde sine liv til sjøs. Selvsagt ikke i form av de skrålende, men av det slaget som er fylt av lun lengsel og heder til dem som ventet hjemme. Og han æret såvisst sine kjære fra krakken der helt fremst på scenen.

Hans spill, og skakke sjarme, ble også en hyllest i seg til noe av det beste i musikken. Nemlig den smittsomme spillegleden, som i hvert fall opptil flere ganger ga meg bieffekten gåsehud.

Fabelaktige Fatoumata Diawara – Konsertanmeldelse

Først publisert i Spirit 02.11.12

Maliske Fatoumata Diawara er en av de virkelig store stjernene under årets Oslo World Music Festival. Onsdagens nesten to timer lange konsert foran et utsolgt Parkteateret forklarte hvorfor.

Hun entret scenen alene med en kassegitar, og satte stemningen like blues-mykt som hun selv er slående vakker. Så kom backingbandet, med aner fra bl.a Frankrike, Kamerun og Madagaskar, som gjennom en øm og thight tilnærming til ørken-pop fikk henne til å skinne mer. For om enn de skal berømmes, var det ingen tvil om hvem som favnet publikum.

Fatoumata Diawara har en flott stemme, men i motsetning til så mange andre gode musikere brukte hun den til mer enn å sjarmere. Hun viste styrke, selvsagt gjennom musikken, men også i engasjementet hun fremviste for afrikanske kvinners rettigheter og sitt krigsherjede hjemland. Pakket inn i stadig voksende, vidunderlig varme lydbilder sang hun mot omskjæring, mot borgerkrig og for fred for de lidende barn. Dermed ble musikken også nødvendig på en annen måte enn det rent behagelige, som kanskje var det først iørefallende.

I alt alvoret viste hun også en ekte musikalsk glede, og ikke minst stor scenekunst. Etter hvert som konserten løftet seg langt utover popens rammer, danset hun den videre. Og tok publikum med seg. Hun tok oss også med på en leksjon i afrikansk grunnrytme og bluesens begynnelse, med tilhørende dansetrinn fra hele kontinent. Det var pent, men mest var det en formidabel oppvisning i musikkens grenseløse viktighet.

Hun visste også å hylle de sterke kvinnene som hadde banet vei for henne som malisk musiker. Men denne kvelden var det Fatoumata Diawara som fikk fortjent hyllest.

Konsertanmeldelse – Fest med Lukas Graham

Først publisert i Spirit 15.10.12

Lørdag spilte danske Lukas Graham opp til skikkelig fest på Parkteateret.

Lukas Graham har i løpet av det siste året blitt stort stjerne i Danmark. Her til lands er han imidlertid fortsatt ganske ukjent, noe som syntes på det noe skrinne antall fremmøtte. Det la heldigvis ingen demper på stemningen, kanskje snarere tvert i mot. For danskene visste å bruke intimkonsertformatets fordeler.

Fra bandet, som i tillegg til Lukas Graham består av Magnum på bass, The Captain på tangenter og Lovestick på trommer, entra scenen til de en drøy time senere bukkende takket for seg var det nemlig pop-fest. Eller soul-fest. Eller som bandet insisterer på å kalle det; en oppvisning i feiende flott ghetto-pop. I tillegg var det stor underholdning.

Lukas Graham har nemlig ikke bare en særdeles god stemme, han holder også en sjeldent sjarmerende og småfrekk tone mellom låtene. Latteren satt mao ord løst, både på og foran scenen. Og når han ba om en kvinnelig rekvisitt til avslutningslåta på hovedsettet; «Red Wine» var det rett så mange hender i været. Jenta som ble valgt, fikk da også rødvin – i plastglass, og behørig oppvartning fra såvel bassisten som en knelende Lukas.

Andre høydepunkt var ellers fremføringene av «Nice Guy» og «OrdinaryThings», samt en stødig og lekker versjon Sam Cook klassikeren «A Change Is Gonna Come» og ikke minst, siste låt ut; festlige «Drunk In The Morning».

Det må jo også nevnes at selv om Lukas Graham er ubestridt frontmann, er det en fornøyelse å se – og høre – samspillet med de øvrige bandmedlemmene, der de gjør hverandre både musikalsk bedre og scenetekkelig morsommere.

Og så til neste gang de kommer til Oslo, er det bare å håpe de har fått spilt inn flere låter. For er det noe å innvende mot lørdagens festforestilling er det at den nesten var for kort. En time til hadde feks vært fint.

Magisk konsert: Rebakka Karijord. Parkteatert.

I går hadde Rebekka Karijord releasekonsert på Parkteateret.

Hvor fabelaktig jeg synes albumet We Become Ourselves er kan man i grunn lese i Gaffa. Men alle de pene ordene i anmeldelsen blekner likevel mot messen hun holdt live.

Rebekka Karijord spilte hele den nye plata, og litt til. Hun begynte med åpningssporet «Prayer» før hun gikk over i Use My Body While It’s Still Young. Og fra da av mer enn eide hun et i grunn altfor fåtallig publikum. Det var ikke det at det var så veldig få fremmøtte, egentlig, men jeg tar meg i å tenke at det burde vært virkelig trengsel der foran scenen. For hun fortjener så mange flere både øyne og lyttende ører.

Det å så trekke frem enkeltlåter som høydepunkt er en utfordring. Men om det er noen som må nevnes er det hyllestlåta til Mannen hun omtaler som en nøkkellåt på albumet; «Oh, Brother» (Se nydelig video nedenfor), samt «You Make Me Real» der hun fikk publikum til å synge i kanon, og den mektige avslutningslåta «Ode To What Was Lost». I tillegg må jo nevnes hennes til-å-miste-pusten-av-versjon av Justin Timerberlakes «Cry Me A River». Etter den jeg vil tro det var flere enn meg som måtte tørke en tåre eller flere.

Konserter blir knapt mer magiske enn dette.

Sandra Kolstad. Parkteateret. Nesten en omtale.

Noen ganger må jeg bare dra på konsert, uten at det har noe som helst med skrivejobb å gjøre.

Men jeg klarer visst ikke la helt være dele med meg likevel. I hvert fall ikke når det som bare var for nytelsens skyld, virkelig var en nytelse.

I dag snakker jeg da selvsagt om Sandra Kolstads slippfest på Parkteateret i går.

Fredag slapp hun sitt andre album (Nothing Lasts) Forever. Og det var dette som skapte alldeles god stemning, både på og foran scenen. Det var en artist som var så ekstatisk som hun selv sa, som barføtt fremførte den lekreste elektronika. Kolstads lydbilde favner bredere enn hva det gjorde på den ellers finfine debuten. Dette var ikke minst tydelig i duetten med rapperen Son of Light, som satt såkalt skikkelig. Men også ellers var det noe så vel lysere og ledigere over både Sandra Kolstad og musikken. Og det kler henne godt.

Under bildet: videosingelen «The Well». Den låten hadde hun for øvrig med seg to svært unge dansere på. Og ja, den ble søtere av det.

Parkteateret. Of Monsters and Men. Konsertomtale

I går spilte de islandske folk-poperne Of Monsters and Men fin-fint for et utsolgt Parkteateret.

Noe sier meg at det var siste gang man ser dem på såpass liten scene. Det er i grunn også nesten synd, for det var digg å stå der det var knapt om plassen til lyden av et band som villig delte sin (spille)glede.

De var i det hele tatt et gledelig skue, de 6 unge islendingene som serverte allsang på rekke og rad, med selvsagt høydepunkt i singelen «Little Talk». Låter som «Love Love Love», «Six Weeks» og «Yellow Light» sto for øvrig heller ikke noe tilbake. Sistnevnte ble for øvrig spilt hele to ganger, både i hovedsettet og som avrunding i et på sin plass langt ekstranummer.

Det er kanskje slikt som må skje, når bandet kun har et album i baggasjen. Men det gjorde så lite, når det igrunn bare ble mer av noe som allerede var godt.

For det var nettopp det denne konserten var; god. Som i skikkelige pop-godteri.

Blårollinger / Veldig godt spilt

Veldig bra rocka, og veldig godt spilt.

Rockestjerne in spe.

Ordene tilhører et av medlemmene i Oslobandet Honeytraps som gjorde en staselig Blårollinger-konsert på Parkteateret i formiddag. Og de var så alldeles treffende.

Honeytraps åpenbare spilleglede, og fornøyelig rockete dansepop appelerte for øvrig like mye til foreldrene, som målgruppen. Det gjør nemlig rett og slett godt å se noen ha det så smittende gøy på scenen.

For 8åringen, og de andre barna, var det ellers morsomt å få delta på ulike perkusjonsinstrument, både underveis og ettertrykkelig i avslutningslåta. Og gleden ble ikke mindre av å få det hele toppet med testing av de virkelige instrumentene i etterkant. Eller som gutten sa det: – Se, jeg spiller på en skikkelig gitar.

Her er så låten Morning Light. Som jeg utvilsomt kunne tenke meg å se igjen i en mer voksen setting også.

Universal Night – ByLarm-utgaven

Moi
I kveld var det Universal Night igjen. Og igjen var jeg så heldig å være der.

The South
Det var lavere glamfaktor denne gangen, men desto mer god musikk.

Artistene som jeg, og mitt medbragte barn fikk med oss var i opptredende rekkefølge: MoiThe SouthMaverick Sabre – Souldrop. Svært ulike i uttrykket, vartet disse opp med tre flotte låter hver. Med sistnevntes drivende basstunge klubblyd som en klar høydare. Også for sønnen.

Maverick Sabre

Video av deres «No Soul» følger dermed selvsagt nedenfor.

Souldrop

Stolt fremvisning av autografer etter en tur backstage.

Stor takk til Helene i Universal for turen backstage også. Liten gutt veldig fornøyd.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑