I går hadde Rebekka Karijord releasekonsert på Parkteateret.

Hvor fabelaktig jeg synes albumet We Become Ourselves er kan man i grunn lese i Gaffa. Men alle de pene ordene i anmeldelsen blekner likevel mot messen hun holdt live.

Rebekka Karijord spilte hele den nye plata, og litt til. Hun begynte med åpningssporet «Prayer» før hun gikk over i Use My Body While It’s Still Young. Og fra da av mer enn eide hun et i grunn altfor fåtallig publikum. Det var ikke det at det var så veldig få fremmøtte, egentlig, men jeg tar meg i å tenke at det burde vært virkelig trengsel der foran scenen. For hun fortjener så mange flere både øyne og lyttende ører.

Det å så trekke frem enkeltlåter som høydepunkt er en utfordring. Men om det er noen som må nevnes er det hyllestlåta til Mannen hun omtaler som en nøkkellåt på albumet; «Oh, Brother» (Se nydelig video nedenfor), samt «You Make Me Real» der hun fikk publikum til å synge i kanon, og den mektige avslutningslåta «Ode To What Was Lost». I tillegg må jo nevnes hennes til-å-miste-pusten-av-versjon av Justin Timerberlakes «Cry Me A River». Etter den jeg vil tro det var flere enn meg som måtte tørke en tåre eller flere.

Konserter blir knapt mer magiske enn dette.