Noen ganger må jeg bare dra på konsert, uten at det har noe som helst med skrivejobb å gjøre.
Men jeg klarer visst ikke la helt være dele med meg likevel. I hvert fall ikke når det som bare var for nytelsens skyld, virkelig var en nytelse.
I dag snakker jeg da selvsagt om Sandra Kolstads slippfest på Parkteateret i går.
Fredag slapp hun sitt andre album (Nothing Lasts) Forever. Og det var dette som skapte alldeles god stemning, både på og foran scenen. Det var en artist som var så ekstatisk som hun selv sa, som barføtt fremførte den lekreste elektronika. Kolstads lydbilde favner bredere enn hva det gjorde på den ellers finfine debuten. Dette var ikke minst tydelig i duetten med rapperen Son of Light, som satt såkalt skikkelig. Men også ellers var det noe så vel lysere og ledigere over både Sandra Kolstad og musikken. Og det kler henne godt.
Under bildet: videosingelen «The Well». Den låten hadde hun for øvrig med seg to svært unge dansere på. Og ja, den ble søtere av det.
Spennende sjekkes ut, ikke hørt om henne før jeg…kanskje et artistnavn hadde vært bedre..bør eksporteres dette!
LikerLiker
Hun klarer seg faktisk fint uten artistnavn 🙂
Bare sjekk denne artikkelen i Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2012092408380956277866
Men veldig enig. Sandra Kolstad burde bli kjent for veldig mange flere!
LikerLiker
Ennå en artist som selger seg til det kjedelige, midelmådige. Crux var bra fordi den våget å være mørk, men med statsstøtte og trygg økonomi blir det kjedelig, trygt og forutsigbart, med andre ord, typisk norsk. Det vil si en god og gjenneomarbeidet produksjon uten møkk, men uten nerve. Hun har stort talent, men safer og forsøker en light versjon av Fever Ray og Björk. Vi behøver ikke flere flinkiser, men artister som våger. Bedre lykke neste gang.
LikerLiker
Er ikke enig!
Er det noe denne platen ikke er; så er det typisk norsk.
Den er riktignok mer tilgjengelig enn debuten, men det gjør den hverken kjedelig.
Mener du at det er modigere å være mørk enn lys? Og i såfall hvorfor?
LikerLiker