Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

blogging

Den søte lyden av skyld

Jeg har kjent på det en stund.

Jeg har vanskjøtet denne bloggen. Oppdateringene har vært republiseringer. Og selv de har ikke vært fulltallige. Det har vært poster som ikke en gang har kommet fra sitt opprinnelige publiseringssted og frem til å gi inntrykk av et skinnliv på denne siden.

Det har ikke egentlig skortet på viljen. Eller skriveevne.

Jeg kunne brukt den evigaktuelle unnskyldningen om for liten tid. (Jeg har hatt en hektisk tid.) Den er likevel like hul som de mange andre gangene jeg i det siste har ytret den. (Det er jo alltid like sant som det er løgnaktig.)

Uavhengig av de årsaker jeg ikke skriver ned: Jeg har også savnet det. Savnet denne plutselige trangen til å sette sammen ord, bare for musikkdelingens egne søte skyld.

The Sweetes Spot er vel de trollene som går i de to siste ordene ovenfor. Den lever i hvert fall på alle skittensensulle synth-vis opp til egen tittel.

Den er oppfølgersingelen til Wanderlust, og blir dermed også å høre på Wild Beasts kommende Present Tense. (Mo i knærne av bare forventning)

Dessuten. Hayden Thorps kontratenor. Den kjærtegner pusten fra deg. Igjen, og igjen. Uansett hvor mye han sier man ikke skal confuse ham med noen som gives a fuck. (Wanderlust)

En viktig påminnelse.

I dag fikk jeg en av disse viktige, men hyggelige, påminnelsene.

Jeg ble minnet på selve årsaken til at jeg skriver, og deler. Den kan visst dessverre bli borte i klikktellingene, antallet retweets og fokuset på om synligheten er synlig nok.

Da jeg åpnet eposten i formiddag lå det nemlig noe så overraskende som en lengre takk-for-at-du-delte-nettopp-det-albumet-melding og ventet på meg. Og jeg er ennå forbauset over hvor det gledet meg, at noen hadde funnet det for godt å sette seg ned og formulere slikt ene og alene fordi vedkommende hadde blitt glad. Samtidig var det nettopp det som gledet meg mest, at vedkommende hadde funnet glede, eller verdi om du vil, uavhengig av meg, egentlig.

Jeg ser selvsagt faren i at dette kan leses som jeg underkjenner de kommentarer og meldinger jeg får her på nettet, når jeg velger dele denne historien. Så det må jo sies, at jeg blir oppriktig glad hver gang noen sier noe både her, og andre steder jeg deler. Av akkurat samme grunn.

Det var likevel en vekker, ettersom det er så fort gjort å se seg blind på nett-tilværelsenes iboende narcisisme. Også for egen del. Som det også var en påminnelse om at selv tradisjonelle medier, har en toveis side. Om enn mer langsom.

Sakte er nyslupne, myke og alldeles fine «Terra Incognita» fra Atlas Sound også. Jeg fant den hos Pretty Much Amazing, der du for øvrig kan laste den ned gratis.

Ser du meg nå?

Forrige uke ble jeg bråsynlig. Leserkurvene steg bratt et par dagers tid, før de nå kanskje har stabilisert seg et sted litt over normalen. Ganske fint, begge deler, egentlig.

Naturlig nok har dette fått meg til å – igjen – reflektere over egen synlighet.

Det har seg jo nemlig slik, at for det store flertall av nye lesere som besøkte meg her, så var jeg jo ikke synlig i det hele tatt. Det var, og er, bare AnaMe som synes. Det klassiske pseudonymske dillemma, altså. Og selv det, er ikke helt riktig, ettersom det kun er semi-usynlighet jeg bedriver. Det er to klikk, og jeg er der. Som meg.

Men i det internettske landskap er veien mot de to klikk både lang og tung, og slett ikke alltid farbar. Det kan ganske enkelt ikke forventes at det er en vei som vil velges. Jeg forventer det i hvert fall ikke, selv om jeg lar muligheten være åpen.

For egentlig, vil jeg jo ikke skjules. Jeg liker bare det slør av frihet som ligger i å bare være nesten tilstede.

Derfor, er dagens låt Supergrass’ talende You Can See Me fra et av mine gamle favorittalbum; In It For The Money.

Utro mot virkeligheten.

Egentlig.I disse blogg-i-offentlig-saksbehandlings-dager. Hadde jeg tenkt å skrive en lengre post her nå. Om hvorfor [nett]dagbøker er upålitelige kilder.

Kanskje jeg til og med skrev den, før jeg forkastet den, etter å ha funnet den for personlig og / eller ikke passende til det bildet jeg her vil presentere. Kanskje jeg skrev den, og postet med et annet navn. Eller. Kanskje jeg bare tenkte å skrive, og slett ikke fikk det til. Og dermed endte opp med å skrive dette i stedet. Ettersom det er så åpenbart. Eller burde være det. At dagbøker, for nattbordskuffer eller nett, alltid vil strekke seg mot den mest forskjønnende fortelling.

Uansett. Kjære leser av min musikalske dagbok. Du skal vite dette. Som K.D. Lang synger i denne nydeligste tolkningen av Leonard Cohens Bird On A Wire: «If I have been untrue / I hope you know it was never to you»

dugnadsblogging?

Jeg har med interesse fulgt twitter-diskusjonen i etterkant av Øyvind Berkevams bloggpost Nær fronten i mediekrigen? Der han begrunner sitt nei til gratisblogging for Aftenposten.no

De fleste, men ikke alle har støttet hans standpunkt.

De som ikke har gjort det har bl.a. poengtert muligheten for personlig merkevarbygging ved publisering hos et stort mediehus, som jo Aftenposten.no representerer. En merkevarbygging jeg ikke kan se er annet enn promblematisk, all den tid man fratas muligheten til å også promotere allerede eksisterende blogg. I stedet for å bygge videre på det navn som allerede er opparbeidet, vil man dermed  få en form for kanibaliserig av eget merkenavn. Der den opprinnelige bloggen devalueres, til fordel for paraplybloggen hos mediehuset.

Denne devalueringen av den opprinnelige bloggen, er for øvrig også tydelig i det at det forventes fra mediehusets side, at bloggeren skal gjøre gratisarbeide mot potensiell berømmelse. En slik innstilling er knapt mulig, dersom man ikke allerede anser blogging som kun et verktøy for å nærme seg kjendishimmelen, og kanskje også det ennå gjevere medieuniverset; her forstått som ekte journalistisk vare ved lån av mediehusets (navne-)tyngde til bloggeren.

Denne innstillingen er ikke egentlig overraskende. Og dessverre ikke bare et trist utslag av arroganse. Den er også symtomatisk for en tid der betalingsviljen for godt innhold er krympende på alle fronter. Men det er egentlig en langt større diskusjon enn det jeg har tenkt å skrive om her nå.

Egentlig hadde jeg bare tenkt å dele hva jeg ville gjort. Om jeg hadde fått spørsmålet om å skrive gratis. Et ganske hypotetisk spørsmål egentlig. Men akk så relevant med tanke på min karriere innen dugnadsarbeide på nett. For jeg gjør jo det stadig. Skriver saker jeg ikke får betalt for, i hverken kroner eller øre. Alt sammen fordi jeg synes det er mest gøy.

Men dessverre er jo ikke verden slik at jeg kan bruke all min tid på å ha det morsomt. Jeg må jo også gjøre ting som faktisk gir inntekt. Uten at det nødvendigvis er en motsetning mellom de to. Det beste er jo alltid om de kan kombineres. Noe jeg nå om dagen i stor grad er så heldig at jeg kan gjøre. Og selvsagt, håper å kunne fortsette med. Slik at evt ytterlige skriverier, måtte ha blitt honorert med noe mer enn gjenskinnet fra noen andres merkenavn.

Men igjen. Ettersom det uansett ikke er noe jeg må ta større stilling til i skrivende øyeblikk. Gjør jeg det jeg faktisk har denne bloggen for. Jeg deler en musikkvideo.

I dag et stykke umåtelig sjarmerende irsk rocke-poesi. Som jeg strengt tatt burde ha fått med meg for lenge siden, da albumet kom i mai. Men man rekker jo ikke få med seg alt heller.

Defor. Her er. Villagers – Becoming A Jackal.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑