I dag fikk jeg en av disse viktige, men hyggelige, påminnelsene.

Jeg ble minnet på selve årsaken til at jeg skriver, og deler. Den kan visst dessverre bli borte i klikktellingene, antallet retweets og fokuset på om synligheten er synlig nok.

Da jeg åpnet eposten i formiddag lå det nemlig noe så overraskende som en lengre takk-for-at-du-delte-nettopp-det-albumet-melding og ventet på meg. Og jeg er ennå forbauset over hvor det gledet meg, at noen hadde funnet det for godt å sette seg ned og formulere slikt ene og alene fordi vedkommende hadde blitt glad. Samtidig var det nettopp det som gledet meg mest, at vedkommende hadde funnet glede, eller verdi om du vil, uavhengig av meg, egentlig.

Jeg ser selvsagt faren i at dette kan leses som jeg underkjenner de kommentarer og meldinger jeg får her på nettet, når jeg velger dele denne historien. Så det må jo sies, at jeg blir oppriktig glad hver gang noen sier noe både her, og andre steder jeg deler. Av akkurat samme grunn.

Det var likevel en vekker, ettersom det er så fort gjort å se seg blind på nett-tilværelsenes iboende narcisisme. Også for egen del. Som det også var en påminnelse om at selv tradisjonelle medier, har en toveis side. Om enn mer langsom.

Sakte er nyslupne, myke og alldeles fine «Terra Incognita» fra Atlas Sound også. Jeg fant den hos Pretty Much Amazing, der du for øvrig kan laste den ned gratis.