Forrige uke ble jeg bråsynlig. Leserkurvene steg bratt et par dagers tid, før de nå kanskje har stabilisert seg et sted litt over normalen. Ganske fint, begge deler, egentlig.

Naturlig nok har dette fått meg til å – igjen – reflektere over egen synlighet.

Det har seg jo nemlig slik, at for det store flertall av nye lesere som besøkte meg her, så var jeg jo ikke synlig i det hele tatt. Det var, og er, bare AnaMe som synes. Det klassiske pseudonymske dillemma, altså. Og selv det, er ikke helt riktig, ettersom det kun er semi-usynlighet jeg bedriver. Det er to klikk, og jeg er der. Som meg.

Men i det internettske landskap er veien mot de to klikk både lang og tung, og slett ikke alltid farbar. Det kan ganske enkelt ikke forventes at det er en vei som vil velges. Jeg forventer det i hvert fall ikke, selv om jeg lar muligheten være åpen.

For egentlig, vil jeg jo ikke skjules. Jeg liker bare det slør av frihet som ligger i å bare være nesten tilstede.

Derfor, er dagens låt Supergrass’ talende You Can See Me fra et av mine gamle favorittalbum; In It For The Money.