Jeg har med interesse fulgt twitter-diskusjonen i etterkant av Øyvind Berkevams bloggpost Nær fronten i mediekrigen? Der han begrunner sitt nei til gratisblogging for Aftenposten.no

De fleste, men ikke alle har støttet hans standpunkt.

De som ikke har gjort det har bl.a. poengtert muligheten for personlig merkevarbygging ved publisering hos et stort mediehus, som jo Aftenposten.no representerer. En merkevarbygging jeg ikke kan se er annet enn promblematisk, all den tid man fratas muligheten til å også promotere allerede eksisterende blogg. I stedet for å bygge videre på det navn som allerede er opparbeidet, vil man dermed  få en form for kanibaliserig av eget merkenavn. Der den opprinnelige bloggen devalueres, til fordel for paraplybloggen hos mediehuset.

Denne devalueringen av den opprinnelige bloggen, er for øvrig også tydelig i det at det forventes fra mediehusets side, at bloggeren skal gjøre gratisarbeide mot potensiell berømmelse. En slik innstilling er knapt mulig, dersom man ikke allerede anser blogging som kun et verktøy for å nærme seg kjendishimmelen, og kanskje også det ennå gjevere medieuniverset; her forstått som ekte journalistisk vare ved lån av mediehusets (navne-)tyngde til bloggeren.

Denne innstillingen er ikke egentlig overraskende. Og dessverre ikke bare et trist utslag av arroganse. Den er også symtomatisk for en tid der betalingsviljen for godt innhold er krympende på alle fronter. Men det er egentlig en langt større diskusjon enn det jeg har tenkt å skrive om her nå.

Egentlig hadde jeg bare tenkt å dele hva jeg ville gjort. Om jeg hadde fått spørsmålet om å skrive gratis. Et ganske hypotetisk spørsmål egentlig. Men akk så relevant med tanke på min karriere innen dugnadsarbeide på nett. For jeg gjør jo det stadig. Skriver saker jeg ikke får betalt for, i hverken kroner eller øre. Alt sammen fordi jeg synes det er mest gøy.

Men dessverre er jo ikke verden slik at jeg kan bruke all min tid på å ha det morsomt. Jeg må jo også gjøre ting som faktisk gir inntekt. Uten at det nødvendigvis er en motsetning mellom de to. Det beste er jo alltid om de kan kombineres. Noe jeg nå om dagen i stor grad er så heldig at jeg kan gjøre. Og selvsagt, håper å kunne fortsette med. Slik at evt ytterlige skriverier, måtte ha blitt honorert med noe mer enn gjenskinnet fra noen andres merkenavn.

Men igjen. Ettersom det uansett ikke er noe jeg må ta større stilling til i skrivende øyeblikk. Gjør jeg det jeg faktisk har denne bloggen for. Jeg deler en musikkvideo.

I dag et stykke umåtelig sjarmerende irsk rocke-poesi. Som jeg strengt tatt burde ha fått med meg for lenge siden, da albumet kom i mai. Men man rekker jo ikke få med seg alt heller.

Defor. Her er. Villagers – Becoming A Jackal.