Jeg skal ikke skrive sa jeg, ikke nå, men så var det noe med kombinasjonen av fele og stemme. Noe med «Mysteries» som kom like etter. Munnspillet,

Hvordan Beth Gibbons holder seg fast i mikrofonstativet, som en livline, som en døråpner, inn- eller ut, til slike tonestykker av en annen verden.

How could I break your tender smile, synger hun over svikefulle rytmer, opprinnelig fra 2002. Et av flere høydepunktet fra det vidunderlige Rustin Man samarbeidet.

Fortsatt noe av det fineste fra dette årtusenet.

Saksofonen. Orkesteret. Hvordan dette låter som et band, dere stemmen også bare er del av et intensivt hele.

Et hele som også inkluderer «Glory Box», i en versjon der stemmen har karikert knekk, og målbærer en forgangen ungdom, og gitarriffenes evige liv.

Som om man trengte noen annen reason to be.

Så pustepause, og tilskruing til et heftig modnere hakk, «Reaching Out», fra fjorårets mesterlige «Lives Outgrown».

Det er uvanlig oppriktig applaus, og bukking. Fra dem, og oss. Takk!

SANNTIDSTEKST: Skrevet underveis, publisert på vei ut