Come on. Come togheter.

Sånn. Der var den sakrale tonen satt for dette konsertfellesskapet. Eller menighetsmøtet som det allerede to låter ut tegner til å bli.

Jason Pierce sitter sedvanlig på siden, noe som også får flere sentrerende betydinger der han ber Shine a light on me, Lord… Mektigere gospel også når koret legger seg på og resten av backing bandet øker intensiteten. Det skal ikke mer, eller akkurat så mye til, for å bli (musikk)frelst, i hvert fall for noen låters tid.

Åh, Set my soul on fire! Det likner allerede en hitparade, uavhengig av hvor mange låter fra fabelaktige And Nothing Hurt som måtte komme.

Det er tre låter ut, og nevnte jeg frelse? Her tempoet skrus noen hakk opp i de vrengte gitarers rockemodus før disse pausene han ikke bruker til annen kommunikasjon enn fingerspråket innad i bandet. Men det er likevel nok til å fremme de kommende gåsehudøyeblikkene i A Perfect Miracle, og det til tross for anslagene av feilskrudd skurr, som er så bevrende borte der det vidunderlig skjørt og tvetydig formidles at han kunne være Faithful, honest and true – i I’m Your Man.

At desperate On the Sunshine følger opp, passer også den deilige sommervarmen. Ta det med ro og «save your blody soul»! Det er gospelet sitt det.

Balansen i settet skinner enda klarer idet en av de mer mundane saktedansbønnene Let’s Dance / Darling let’s dance får mørne seg ut.

Dansen kommer imidlertid først i The morning after. Med munnspill. Noen ganger digger jeg bare munnspill.

Skrevet underveis, og publisert til komboen munnspill kor like før slutt. 5. juli. Roskildefestivalen.