De gamle er eldst, også på godt.

To låter ut, og du bare vet dette er minneverdig. Det er noe med Arena, stemningen, intimiteten som oppstår i teltrommet av Roskildes nest største scene.

Som min venn, Leif Gjerstad, sa det: Plant valgte nok denne fremfor den største. Jeg tror han har rett allerede ved første innskutte «hi, roskilde» bryter over gitarsoloen. Det høres at han vil være her. Det vil alle rundt meg, og de som ikke nådde inn under teltduken også. All a-a-ahene sitter rungende allerede før Led Zepplin-låta Black Dog sitter som støpt etter kommentaren om at det er 300 år siden sist han spilte her. De lange aaa-koringene bare fortsetter. Fortsetter. Yeah!

Sprøtt nok kjennes det ikke nostalgisk en gang. Kanskje det skyldes tilstedeværelsen i fellesskapet nå, her instrumenteringen kan mutes og publikum så lett tar selv melodilinjen på stående føtter videre.

Pretty baby. Munnspillet. Applausen. Det knappe politiske mellomspillet i kommentaren. Gitarspillet. Linjen In my heart, som treffer alle riktige hjerterøtter, og flere følelser dertil.

Nevnte jeg fingerspillet, eller hvordan rusten i røsten gir nye dimensjoner til materialet det så behørig klappes til, og til, og til, fra scenen og hele veien til så langt der bak. Dessuten er det stille i mellom, fra alle, utenkelig nesten nok, til nyansene, i spillet, smilet, til å høre hvert et oppfulgt ah, oah!

Og mellomspillet fra hans nord-afrikanske reiser. Der gitaren agerer oud. Selv dette, det som ikke er første, andre eller tredje generasjons ungdomslyd, men nåtidige, nødvendige, musikalske stigninger, senkninger, infiltreringer av politisk musikalsk kraft, får sin rettmissige omfavnede plass. Relevans, kalles det!

For mer enn å rettferdigjøre at Joan Baez coveren Babe, I’m Gonna Leave you gjør meg mo i knærne, av så mye gjenfødte forgangne morgentime-fester. For eksempel bare klappingen spontant er nok til å holde meg i åndenød her, for hver eneste gjentatte baby som følger.

(Skrivepause, som bare inneholdt å få med meg det meste av Little Maggie, inkludert resten av publikums entusiasme og fela, for ikke å glemme, felespillet)

Det er noe i ansiktsuttrykket, der på storskjermen, noe av formidlingsvilje, noe av å gjøre det han bare skal, sin greie, det som betyr noe: Musikken. Det å dele den. Denne vidunderlig delte opplevelsen.

Trommesolohimmel som om det var A Whole Lotta Love i påfølgende gitarriffing. I hvert fall er det kjærlighet. Uansett. I denne overjordiske jam-medlyen som introduserer Ramble on.

Som selvsagt ikke var slutten. Det ble det uvanlige, i festillfelle; ekstranummer!

Stort.

Skrevet underveis, publisert ved konsertslutt 4. juli. Roskildefestavelen.