En fredag i måneden kjører Riksscenen konseptet Bakkjens Basar. I går gjestet norske Atlanter og nigerianske Bambino basaren. I den rekkefølgen.

Det er ikke til å unngå at jeg sammenlikner Atlanter med deres egen slippfest på Blå. Dette var både bedre, og ikke fullt så bra.

Bandet har åpenbart spilt en del sammen siden da. Det hørtes, godt. I det hele tatt satt settet til over de høye forventningene. Det eneste som manglet var den svettere stemningen i lokalet. Men slikt er jo egentlig bare å forvente når deres strålende, syrete viddeblues ikke er selv hovedattraksjonen, men kun er ment å varme publikum.

Det er derfor kanskje litt ufortjent at jeg sidestiller de nevnte konsertene, all den tid Riksccenen også er en så mye mer dannet scene. Eller rettere, tiltrekker seg flere lyttere utenfor det såkalte rocke-segmentet. Det gjør på sett og vis noe med villigheten til villskap. Om enn lyden fra scenen forsøker egge stmeningen, aldri så mye.

Først langt senere, da Bombino hadde spilt seg gjennom låter som var laget for større bevegelse, lot folk til å løsne sine snipper. Skikkelig.

Valget av scenedeling kunne for øvrig knapt vært riktigere. Atlanters kjøligere tilnærming til åpne gitarlandskap, komplimenterte det hetere uttrykket som gjorde dette til en av disse sterke konsertopplevelsene. Også samlet sett.

Bombino har av enkelte blitt kritisert for å bevege seg for langt fra vest-afrikanske musikktradisjoner til fordel for mer amerikanske sør-stats-vendinger. I mine ører er det en meningsløs purisme.

Han tar det beste fra begge retninger, og foredler dem. Det drivet, og den sjangertøyeligheten er det nemlig bare å beundre. Og ikke minst, applaudere med så vel føtter som hender. Noe da publikum også gjorde.

I løpet av den drøye timen Bombino spilte fikk han musikk til å føles viktig igjen. Det lød intenst. Insisterende. Med brede taktskifter, og sløy, for ikke å si; drøy, gitarføring. I tillegg kom hans slepne sang, mellom de lange partiene med instrumentell ørkenrock-nytele.

Ikke at jeg forsto annet enn de fornøyelig beskjedne «Merci» han sa mellom enkelte av låtene, og flere ganger til slutt. Jeg skjønte likevel at det var noe meningsfullt han hadde på hjertet. Noe av større betydning enn å få folk til å danse. Selv om det var et åpenbart – og oppnådd – delmål.

PS. Vil du lese mer om Bombinos siste skive. Anmeldte jeg den til 5 i Gaffa. Atlanter ga jeg 5 i Spirit. Og hadde jeg skulle terningkastet konserten(e) ville jeg igjen ha brukt tallet fem. En temmelig sterk 5.