Søk

AnaMe – Aslaug Olettes musikalske dagbok –

Musikk. Poesi. Og lenker til journalistikk.

Stikkord

the big pink

Åpen søknad

Da er det tid for å gjøre et forsøk på å selge meg selv – igjen.

Det forlengede engasjementet hos Tidsskriftet går mot slutten. Det har fått sin erstatter i en kortvarig, prosentforminsket prosjektstilling. Og deltid dekker naturlig nok ikke all min tid.

Derfor sier jeg det høyt her også: Jeg er åpen for nye (del-)utfordringer, fra etter sommeren. Eventuelt kan man lese det som oppdrag. Firmaet mitt slumrer bare.

Helst er det jo noe som kan gi meg fastere grunn under føttene jeg vil ha, om enn den ikke behøver være hugget i stein.

Viktigere er det likevel å gjenta at jeg er åpen. Det være seg til om arbeidet er relatert til musikk, eller nett, eller kommunikasjon / journalistikk, eller alle delene på en gang, kanskje?

Uansett: Lenke til LinkedIn. Og del den gjerne om du kjenner noen osv – eller ta kontakt 🙂

Så – siden jeg ikke jeg ser noen grunn til at dette skal være noe unntak fra denne bloggens redaksjonelle linje, følger det nå selvsagt en musikkvideo. Den er faktisk ikke signert David Lynch, til tross for Lost Highway-referansene og det faktum at han sammen med Lykke Li gjør nydelige «I’m Waiting Here».

For øvrig er det første singel sluppet fra albumet «The Big Dream» som kommer til høsten. Det er passende tittelen sin det.

En god nummer to?

Først publisert hos Spirit 25.04.12

The Big Pink er et av de bedre eksempler på at det vanskelige andre albumet er – vanskelig.

Den britiske elektro-shoegaze duoen The Big Pink debuterte storveis i 2009 med albumet A Brief History of Love. Det var en mørk, smått kinky og alldeles fortreffelig forlystelse for øret som bød på klassiker-nære spor som bl.a. «Dominos» og «Velvet». Det var ikke uten grunn at førstnevnte ble brukt som musikalsk underlag da Nicky Minaj i fjor forsøkte innynde seg litt indie-kred med låta Girls Fall Like Dominoes.

Det lovet i grunn heller ikke så galt for oppfølgeren da de før jul slapp Hit The Ground (Superman), en fri disko-versjon av Laurie Andersons hit fra 1981 Oh Superman. Men så kom Future This på nyåret. Og brått var The Big Pink ikke riktig så stort lenger. Eller rettere, for meg, var de kun en stor skuffelse. Aller mest fordi jeg hadde forventet seg må mye mer. I hvert fall mer enn bare litt over middels god resirkulering av tidligere høydepunkt, og svulstige, semi-lystige elektro-pop-overganger.

Imidlertid er det jo slik at tiden leger osv, og etter et par måneder kan jeg nyansere det hele til at kanskje albumet som helhet ikke var all den stygg-pene popen jeg hadde håpet på, men at det likefullt har sine øyeblikk. Et av dem er den hektiske disko-rock låta «Lose Your Mind», der disse London-gutta viser at de fortsatt kan gjøre dysterhet skikkelig snertent.

Den har selvsagt også nettopp fått en kledelig, heftig video.

Åh, Supermann

Det er fredag. Og dette er perfekt lyd å ta med seg inn i helgen, og ut på et dunkelt dansegulv. (Det være seg om slikt gulv kun befinner seg i egen stue.)

The Big Pink har på «Hit «The Ground (Superman)», andre singelen fra det kommende albumet; Future This, gjort en sampel over Laurie Andersons klassiske «O Superman.»

Resulatet er, ikke uventet, overveldende lekker elektro-rock.

Dominobrikker.

Det ene leder fort til det andre.

I dag feks, hadde jeg lange påfallende tankerekker om hvordan det å gjøre det beste ut av det, svært så ofte betyr at det i grunn er et problem det er snakk om. Eller en utfordring. I hvert fall noe som, hvorom enn allting er, bør gjøres bedre.

Og selv de beste ting, kan som regel bli bedre. Så også med shoegazende The Big Pinks fabelaktige «Dominoes«. Den har nemlig i denne versjonen fra Nicki Minaj beveget seg fra å være styggdeilig, til å bli rå. Rå-tøff, faktisk.

hekseri.

Etter å ha brukt de siste postene på ikke helt purungt låtmateriale. Er det på tide å vende tilbake til nåtiden. Og engelske Esben and the Witch. Som ja; har hentet navnet sitt fra et danske eventyr.

Ikke dermed sagt at det musikalske utrykket er eventyrlig. Men det er jammen ikke langt unna. Der de befinner seg, om enn noget mer svevende,  i samme post-shoegazende landskap som tidligere omtalte The Big Pink. (De turnerer da også sammen for tiden.)

Denne låta er for øvrig den sørgelige historien om James Joyces datter som etter en mislykket dansekarriere endte sine dager på asylet. Og den er akkurat så fortettet, mørk og vakker som en slik historie bør formidles.

shoegazed.

For bare noen få øyeblikk siden snakket jeg varmt til Kvinnekongen om Shoegazing.  Denne evnen hos noen unge menn til å både spille gitar og se på skoene. Samtidig. En ferdighet som var særlig utbredt på sent 80 tidlig 90 tall.

Men som jeg også sa til Kvinnekongen i sta. Hvem har ikke levd på 90tallet…  Så jeg mener det. Virkelig. At dette er en sjanger som kan bejubles. Om ikke annet for å ha frembragt nydelige arvtakere som dette:

Blogg på WordPress.com.

opp ↑