Søk

AslaugOk

Musikkblogg. Poesi og journalistikk.

Stikkord

Soul

Søndagslyd: King Khan & the Shrines – Darkness

in every pleasure / every pain / there is darkness

Siste-feriedag-blues.

Eller i dette musikalske tilfellet også krysset med så vel stygt sensuell soul som jazz.

Og kanskje kunne jeg heller skrevet at dette er lekker lyd for en hver myk, lummer og mørk ettermiddag. Det være seg sørgelig søndag eller ei.

Videoen til King Khan & the Shrines – «Darkness» er for øvrig et nydelig stykke claymotion. Nyt!

Album slippes 3. september. Det er det tydeligvis all grunn til å glede seg til.

Ute av rytme

Det hender det butter litt. Kanskje man kommer ut av både takt og tone.

Kanskje det ikke en gang er en rytme å hente.

Man slutter likevel ikke håpe, på nye begynnelser. På at det denne gangen er første steg inn i en ny dans.

Det er i hvert fall en bevegelse. Uansett hvor mykt, melankolsk, og nedstemt det første trinnet måtte være. Og så tar man ett til…

Feks til vidunderlige, sensuelle, 80-talls-soul-pop-harmoniske Woman’s Hour – «Our Love Has No Rythm».

Mens man undrer over om at det egentlig er tilfeldig at Ryhe, som er en av disse åpenbare referansene foruten Sade, har en like uttalt forkjærlighet for det feminine som denne britiske kvartetten.

Kunsten å være syk

litt syk meg.

Jeg er skikkelig dårlig på å være syk. Derfor er jeg i grunn ikke helt frisk nå. Tror jeg.

Jeg kan jo selvsagt ikke vite. For jeg har i god hypokonderisk ånd googlet på meg en rekke dødsalvorlige lidelser. Og for alt jeg vet kan noen av dem være riktige…

Eller så er det bare den sterke overbevisningen om at jeg egentlig ikke er så syk, som gjør tilfriskningen vanskeligere enn den ellers kunne vært. For eksempel skal jeg jo slett ikke bruke verken tid eller krefter (jeg kanskje ikke har) til å skrive dette.

Jeg skal hvile.

Det er nemlig ro og avslappning som er den uttalte (potensielle) kuren. Sånn i tillegg til varm drikke og honning og slikt.

Men akkurat nå finner jeg lite mer stressende enn det å faktisk forsøke dette konseptet som kalles å gjøre ingenting.

Noe som enten er et godt tegn på at jeg holder på å faktisk bli frisk. Eller det er kroppen – eller kanskje mest hodet – som i fornektelse fremskynder forlenget sykdom.

Uansett. Det kjennes som det i hvert fall er en pen dose helbredelse i den nydelige, småjublende videoen soulsangeren Matthew E. White slapp i dag: Steady Pace.

I hvert fall om jeg også får med meg budskapet…

Søndagslyd: BenZel & Jessie Ware – If You Love Me

Når man trenger å lande en helg som frem til laptopen tok kvelden var rett så fin: BenZel & Jessie Ware – If You Love Me.

Jessie Ware fortsetter med dette samarbeidet å gjøre noe av den fineste soulen. Eller like gjerne; R&B, som det vel egentlig skal kalles når låten er en slik lekker cover av Brownsteins gamle slager.

Videoen er heller ikke så stygg.

(via Stereogum)

Lekker i lær

Mannen som er mest kjent for å ta seg godt ut i lær, er tilbake.

Denne gangen er Cody Chesnutt mer opptatt av de nær ting, med låten «That’s Still Mama». Men det er ikke mindre lekker klassisk soul-funk av den grunn. For om enn det er uvistt hvordan han nå kler seg, synger han nok til og med bedre. Og for en blåserekke han har tatt med seg. Her snakker man groove, på ordentlig.

Dersom noen mot formodning ikke har fått med seg den tidligere hit’en har jeg også vært vennlig nok til å legge den nedenfor. I tillegg til denne fortreffelige smakebiten fra Chesnutts kommende album, altså.

PS. Jeg har for ordens skyld ikke iført meg lær for anledningen. Men det hadde nesten vært på sin dansende plass.

(via The Line of Best Fit)

Gledesmenn

Først publisert hos Spirit 02.05.12

Lørdag spilte ghetto-pop-bandet Lukas Graham for 155 heldige på Parkteateret. Jeg møtte disse fire sjarmerende unge danskene over en sen lunsj mandag.

Lukas Graham Foto: Universal

Lukas Graham er sanger og låtskriver Lukas Graham, Lovestick (trommer), Magnum (bass) og Kasper (gitar). De ga nylig ut det selvtitulerte debutalbumet i Danmark, og her i Norge har singelen «Ordinary Things» begynt å få radiotid. Tidligere i år vant de også danske P3s publikumspris med overveldende 53 % av stemmene.

– Det var kjempe gøy! Det at det ikke var en jury av smaksdommere og såkalte musikkjennere, men lytterne som stemte på oss var ekstra morsomt. Vi er folkets menn.

Den store kjærligheten

Suksessen i Danmark har både blitt båret frem – og etterfulgt – av intens turnering. Denne søndagen og mandagen har bydd på den første kjærkomne fritiden siden begynnelsen av februar. Og bandet har fått tid til å se både operaen, festningen, slottsparken og tatt et par øl på Blå. Den ellers manglende fritiden er imidlertid ikke noe gutta klager på.

– Vi er ikke kunstnere. Vi er artister. Vi spiller. Og vi elsker det. Det er hva det handler om: Å gi publikum en kjærlighetshilsen.Vi er en slags moderne trubadurer og gledesmenn.

Alle tekstene til Lukas Graham handler i bunn å grunn også om kjærlighet. Det være seg den bitre eller den elskverdige.

– Sanger om å miste noen, eller å feile, er bare en annen side av kjærligheten. Og noen ganger lærer man av sine feil. Faktisk finnes det ikke feiltakelser, før man gjør noe dumt igjen. Jeg har aldri feilet, men jeg har lært mye, ler Lukas.

Født til å stå på scenen

Låtskriveren kan fortelle at scenetilværelsen liksom lå i kortene. Det var rå rockestjerne eller advokat han skulle bli. Jusstudiet ble påbegynt. Men ettersom det er vanskelig å kombinere lesing av 1300 sider i måneden med spillingen, er studiet lagt på hylla og den klassisk utdannede vokalisten kan konsentrer seg om musikken. Sammen med bandet han beskriver som de beste musikerne han kjenner.

Nedenfor er låta «Drunk In The Morning». Den ble spilt inn hjemme hos Lukas en festlig kveld.

– Alle instrumentene sto der på kjøkkent. Og så fikk vi bare ideen om å spille inn låta. Videoen la vi ut samme kveld, som en prøve på om den funket.

Med over godt over 1 million visninger må det sies at den fungerte. Noe man også kan si om bandets øvrige tilnærming til låtproduksjonen, der nettopp disse live-opptakene har vært viktige.

– Det er altfor mange artister som er gjennomproduserte på plate, men som skuffer når de kommer på scenen. Da kommer ikke folk tilbake. Derfor har det været viktig for oss å vise at vi leverer live. For det er jo spillingen det handler om.

Fra scenen får publikum en mer rockete utgave av ghetto-pop-soundet, som tidvis også kan omtales som som soul. Akkurat hvilken sjanger de tillegges er ikke Lukas Graham så opptatt av. Målet deres er uansett å lage pop til det brede publikum.

Det blir for øvrig mulig å oppleve Lukas Graham live igjen om kort tid. Allerede om en knapp måned er de tilbake til Oslo, da på Rockefeller. Og blant sommerens mange festivaljobber gleder de seg blant annet til Træna.

En mykere januar-liste

Opprinnelig publisert hos Spirit 20.01.11. Deles slik siden den også er søndagsvennlig.

Januar er en hard og kald måned. Jeg har derfor laget en spilleliste som er mykere i kantene.

Disse 27 låtene har det til felles at de i en eller annen form nærmer seg soul. Noen mer enn andre, riktig nok. Men alle har toner av varme skygger og lengsler mot både den tid som var, og den vår som skal komme. Og samlet gjør de januarkveldene litt mildere, og et anstrøk mykere.

Listen Myke Momenter er laget i Spotify, så dersomom du bruker Wimp, eller annen avspillingstjeneste, er låtene som følger:

1. Michael Kiwanuka – I’m Getting Ready
2. Céu – Grains de Beauté
3. Christian Kjellvander – Homeward Rolling Soilder
4. Other Lives – Dust Bowl III
5. Nitin Sawhney feat Ashwin Srinivasen – Daydream
6. Sophie Zelmani – I Love You
7. The Avette Brothers – I and Love and You
8. Ali Hassan Kuban & Salwa Abou Greisha – Gammal
9. Camille – She Was
10. Amos Lee – Hello Again
11. Fatoumata Diawara – Mousso
12. Charlie Winston – Calling Me
13. Heligoland – Kiss Kiss Bang Bang
14. Girls – Love Like A River
15. Elbow – lippy kids
16. The Walkmen – While I Shovel The Snow
17. Lianne La Havas – Lost & Found
18. Perfume Genius – No Problem
19. Dangermouse & Sparklehorse feat. Jason Lyte – Everytime I’m With You
20. Low – $20
21. Pink Mountaintops – And I Thank You
22. Yann Tiersen – Fuck Me
23. Cascadeur – Walker
24. Marlango – My Love
25. The Handsome Familiy – Beautiful William
26. Isobel Campbell & Mark Langan – Black Mountain
27. Mick Harvey – How Would I Leave You

AnaMe-bonusvideoen her er Cascadeur – Walker. Et vidunderlig sårt stykke drømme-pop; betimelig sluppet i januar i fjor.

Tell Me A Tale

Det er den tid av døgnet nå. Den tid der det kan gjøre seg med en god historie. Eller en nattasang.

Så jeg ber med Michael Kiwanuka – Tell Me A Tale.

Det er for øvrig ikke mye søvndyssende over denne salige soulen. Men den gjør så alldeles godt. Trolig også for drømmenes danseføtter.

Dans meg til din skjønnhet

Noen ganger byr føttene hodet opp til dans.

Og brått finner man seg selv igen, et sted der ute på gulvet, blidt nynnende til den varmeste, sorgmuntre, funky Brel-inspirerte soul.

«Hello Alone», åpningssporet på Charlie Winstons kommende album Running Still er nettopp forførende slik.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑